Finnes det et handlekraftig rødgrønt alternativ til den radikaliserte høyrepolitikken?
Valgresultatet, og ikke minst valgkampen, viste at vi også i Norge har fått en betydelig radikalisert høyreside. Dagens milliardærer ser seg selv hevet over alt som lukter av nordisk modell, klassekompromiss, velferdsstat og demokratisk sinnelag. Dette har bidratt både til at tyngdepunktet på høyresiden er flyttet fra Høyre til Frp, og til at Krf har forlatt den kristendemokratiske sentrumspolitikken til fordel for en milliardærsponsa nykonservatisme.
Men finnes det noe handlekraftig rødgrønt alternativ til den radikaliserte høyrepolitikken? Det spekuleres i om Senterpartiet kan gå over til borgerlig side, selv om dette avvises på det sterkeste fra partiets ledende politikere med henvising til dagens høyrepolitikk. Merkelig nok snakkes det lite om faren for at Arbeiderpartiet kan gjøre det samme.
En undersøkelse blant landets kommunestyrepolitikere viser at aksepten for å gjøre opp budsjett med borgerlige partier er betydelig større i Ap enn i Sp. 68 prosent av Aps folkevalgte mener det er akseptabelt å gjøre opp statsbudsjett med borgerlige partier. Kun 46 prosent av Sps lokalpolitikere mener det samme, ifølge VG 22. september. Grunnfjellet i Ap er altså betydelig mer positiv til samarbeid med borgerlige partier enn grunnfjellet i Sp. Det er vanskelig å se for seg at Støre, eller Stoltenberg, skal være bremsekloss for noe slikt. Stoltenberg ivrer for skatteforlik med høyresiden og Støre var nylig ute med lovnader om å bygge tillitt i næringslivet. Mener Støre det næringslivet som forsøpla valgkampen med feilinformasjon om formueskatt, eller har Ap-lederen en plan for å skille reelle utfordringer fra fake news?
En fellesnevner hos de rødgrønne er troen på politikkens potensial til å omforme samfunnet til det bedre for borgerne. Verktøyet er i hovedsak offentlig sektor. Dessverre ligger en stor utfordring begravet her: den faktiske tilstanden i dagens offentlige sektor. Som Morgenbladets kommentator Aslak Bonde skriver: «Sett fra et rødgrønt ståsted burde det være mange lavthengende frukter å plukke ned i arbeidet med å få Nav til å bli en bedre hjelper for dem som trenger det.»
Bonde mener Trond Giske ser ut til å ha forstått folks frustrasjoner i møte med offentlige systemer som Nav. Det er mulig, men om det stemmer at Giskes plan er å gjenbruke Hans-Jørgen Blomseth, som fikk oppdraget som forenklingsgeneral for næringslivet da Giske var næringsminister, stinker det gammaldags New Public Management. Når næringslivsfolk uten kunnskap om offentlig sektor setter premissene, blir konklusjonen at det sløses i drifta. Samtidig snakker helseminister Vestre snakker om sitt hemmelige «prosjekt X» for sykehusene med nøyaktig samme argumenter som for Nav-reformen: «Det er for mange innbyggere som faller mellom stoler og som blir kasteballer i dagens system.» 20-30-40 år gammal dritt som bare skaper mer kaos, avmakt og avstand mellom styrende og styrte.
Problemer løses ikke ved å bruke de samme verktøyene som skapte dem i utgangspunktet. Det kunne heller ikke vært lengre unna det Bonde nevner som et mulig rødgrønt fellesprosjekt: å faktisk fylle Hurdalsplattformens lovnader om tillitsreform med innhold, altså endring forankret i ansatte og brukere.
Dagens situasjon tærer på tillitten til hele det offentlige systemet. Den rødgrønne blokka må levere noe som gjenreiser befolkningens tro på at politikk kan endre deres hverdager – til det bedre. Da må de offentlige tjenestene nært folk fungere på det helt grunnleggende. Dette er mye viktigere enn nye velferdsløft som tannhelsereform.
Dagens Ap-ledelse (Giske inkludert) fremstår som værhaner mer enn en ørner med overblikk og retning. Siden det er liten grunn til å tro at vinden ifra høyre snart vil snu, ligger mulighetene i å skape forankring i virkeligheten og motvind til venstre. Skal de rødgrønne partiene finne sammen, må storfamilien rundt partiene kreve oppdaterte virkemidler og forankring i hverdagen.
Ingen har bedre mulighet til å forankre Ap til et rødgrønt prosjekt enn LO og LO-forbundene. Den politiske retningen på Stoltenbergs første regjering (2000-2001) med helseforetaksreform, privatiseringbonanza og næringsnøytralitet, og politikken i den rødgrønne regjeringserklæringen fra 2005, er slående forskjellig. Alliansearbeidet i den rødgrønne storfamilien var avgjørende for vendingen. Nå må liknende arbeid gjøres på nytt.
Alternativene til en fungerende rødgrønn blokk er en uoversiktlig situasjon der stortingsflertallet varierer fra sak til sak, eller en tredeling der styringspartier samler seg i et systembevarende og teknokratisk sentrum. Om alt fragmenteres og kompliseres, eller nødvendig endring blokkeres, er det god grunn til å tro at politikken mister ytterligere relevans i folks liv.
Det hviler et stort ansvar oss alle nå. Politikken er for viktig til å overlates til partiene.
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 29.9.2025
