Jeg har vært langvarig sjuk igjen. Det forandrer perspektivet på politikken.
Mens debattene gikk om statsbudsjett, helseforetaksreform og direktørlønninger, stavret jeg meg gjentatte ganger opp de lange bakkene mot Rikshospitalet.
En langvarig mageinfeksjon gjorde at kroppen min så å si sluttet å ta til seg næring. De immundempende medisinene jeg tar som følge av nyretransplantasjon var ute av kurs og måtte overvåkes nøye. På seks uker spiste jeg ikke noe som liknet et normalt måltid. I perioder trengte jeg væsketilførsel rett i blodårene. Dette var uker da det å få tatt seg en dusj eller tur ut, var en bragd.
På grunn av byggingen av Nye Rikshospitalet, er de to siste trikkestoppene i realiteten kuttet ut. I min tilstand kunne jeg med nød holde følge med skikkelig gamle med rullator og vestlendinger som først gikk feil vei.
Endelig oppe møtes man av en tidvis kaotisk byggetomt. Gangveier, kjøremønstre og innganger er i kontinuerlig endring. Skiltingen er høyst varierende. Inne høres boring og sprenging dagen lang. På sengeposten står det advarsel på vinduene om at de ikke kan åpnes på grunn av byggestøy og støv.
Kafeen er redusert til en kiosk med spredte bord i en ugjestmild byggekorridor. På midlertidige vegger henger skjermer med fancy plansjer av Nye Rikshospitalet. Om tidsplanen holdes, skal det åpne i 2031.
I minst seks år skal altså rikets sentralsykehus behandle alvorlig syke pasienter fra hele landet midt oppi et enormt byggeprosjekt. Den siste tiden har jeg ønsket bitte litt akutt sykdom over alle landets helsepolitikere og helsebyråkrater.
For hva i all verden er det man har tenkt der i de friskes rike? Hvordan skal skrøpelig folk komme seg til sykehuset i vinter når Oslo-spesialiteten pakka is toppa med salta slaps inntreffer? Hvordan er det mulig å planlegge at et sykehus skal driftes slik i årevis? Pasienter trenger enkel adgang, behandling og ro nå, ikke om seks år.
På gode sykehusdager spør jeg innimellom hvordan de ansatte oppfatter situasjonen. Tidligere har de fleste vært forsiktige og lojale til arbeidsplassen sin, men nå var det som å pirke på en sprekkeferdig verkebyll.
Flere ba meg innstendig om å sende inn klager. Men det orker jeg ikke når jeg er syk, og straks jeg får ferten av de friskes rike, vil jeg legge alt med sykdom bak meg. Riktignok svarte jeg på brukerundersøkelsen jeg fikk tilsendt en av dagene, men ikke ett spørsmål var om byggeprosessen.
De ansattes respons skremmer meg mer enn egne opplevelser. De utgjør det aller mest sentrale i sykehuset, men hvor mange vil bli i jobben? Og enda verre: deres bekymringer er fremtidsrettet. For i enden av byggeprosessen ligger store organisatoriske endringer som flere advarer mot at kan svekke tilbudet og viktige fagmiljøer.
Dette er ikke nytt for de som har orket følge de mange debattene om sykehusprosessene i Oslo universitetssykehus (OUS). Rune Slagstad kaller det hele et doldisbyråkratisk lærestykke. Doldis betyr skjult, og nettopp det har vært et gjennomgangstema. Byråkratisk makt med lite interesse for åpne, demokratiske prosesser, men sterk forkjærlighet for konsulenter, har styrt utviklingen. Politikere, fagmiljøer, fagforeninger, brukergrupper og lokalbefolkning er satt på sidelinjen.
Situasjonen ved OUS er alt annet enn unik. Forrige lørdag skrev NRK om Finnmarksykehuset og det splitter nye Hammerfest sykehus: «Erfarne fagfolk har sluttet. Noen forteller at de presses ut i kulda, andre er sykemeldt. Samtidig er fagforeninger i opprør, fylkeslegen mener prosessen går for fort og en ansatt har saksøkt ledelsen. I tillegg har Finnmarkssykehuset brutt loven om offentlige anskaffelser og regler for inhabilitet. Avsløringene har ikke fått konsekvenser for ledelsen. Men direktøren er på vei til å klare det han kom for. Underskuddet har blitt mindre.»
I langstrakte Norge har vi bygget et av verdens beste helsevesen der det er pasientenes behov, ikke deres betalingsevne, som styrer tilbudet. Jeg skylder hele mitt liv til dette systemet. Men nå skaker alle dets tre grunnpilarer: fellesfinansiering, demokratisk styring og pasientenes behov.
Helseforetaksreformen har flyttet makt fra demokratiske prosesser der folkevalgte, ansatte, brukere og borgere brynes mot hverandre, til lukkede byråkratiske maktfora der kortsiktige bedriftsøkonomiske styringsprinsipper fortrenger alle andre hensyn.
Resultatet er et udemokratisk, underfinansiert og underdimensjonert offentlig pasienttilbud som gjør at stadig flere søker private løsninger. Den enkeltes ressurser, betalingsevne, forsikringsstatus og diagnoser blir stadig viktigere for tilbudet de får. For kronikere som meg, er det en lite lystig situasjon.
Derfor, til alle relevante instanser og særlig til Helsereformutvalget ved leder Gunnar Bovim (også styreleder ved OUS og i Helseplattformen AS, samt leder av Helsepersonellkommisjonen): Dette er en klage på byggeprosessen ved Rikshospitalet og en bekymringsmelding for fremtidens helsetilbud. Hilsen pasient, nå i 70 % sykemelding.
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 8.12.2025
