Det er politiske evigheter siden Agenda, Manifest og For velferdsstaten ble etablert. Hvor går veien videre?
Det er behov for nytenkning for å styrke fagbevegelsens rolle i samfunnskampen. Derfor ble jeg oppløftet da flere i kjølvannet av oppsigelsen fra daglig leder i Agenda, Trygve Svensson, tok til orde for grundig diskusjon om strategi og organisering av tankesmieressursene tilknyttet fagbevegelsen.
Hvis dette gjøres med utgangspunkt i konkrete analyser av dagens politiske utfordringer, er det nyttig og nødvendig, uansett organisatorisk utfall. Derfor er det synd at noen konkluderer før prosessen er i gang.
Ser man på de tre miljøene Agenda, Manifest og For velferdsstaten, er det politiske evigheter siden de ble etablert, og vi har alle gjennomgått endringer. Det politiske landskapet rundt er også betydelig endret – i flere retninger og omganger.
For velferdsstaten ble etablert i 1999 med formål om allianse- og kunnskapsbygging til forsvar for felles velferdsordninger, folkevalgt styring og offentlig sektor – og mot privatisering, markedsretting og kuttpolitikk. Initiativet kom fra daværende Norsk Kommuneforbund, nå Fagforbundet, og ble raskt støttet av daværende Norsk Lærerlag, nå Utdanningsforbundet, og fikk etter hvert bred tilslutning fra fagforbund i og utenfor LO, samt kommuner, ideell sektor og folkelige organisasjoner fra landbruk, kvinnebevegelse og velferdsstatens brukerorganisasjoner.
Dette var før etableringen av Unio og motstand mot privatisering var en sterkt splittende sak internt i LO. Siden er alliansen svekket, og det er kun LO-forbund som bidrar med finansiering. De politiske kjernesakene er fortsatt dagsaktuelle.
Den første Manifestkonferansen i 2002 sprang ut av ungdoms- og studentorganiseringen til SV og daværende Rød Valgallianse. Dette var før dagens Rødt, før SV var regjeringsparti, og MDG var alt annet enn en maktfaktor. Senere har Manifest-sfæren med stiftelse, forlag, tankesmie, tidsskrift, årskonferanse, pamfletter og nå mediesatsing hatt som mål å styrke de politiske miljøene til venstre for høyresiden i Arbeiderpartiet. Finansieringen har kommet fra fagbevegelsens grunnplan gjennom abonnements-/medlemsordninger, men også forbund, enkeltpersoner, stiftelser og bedrifter har bidratt. Manifest Analyse har i dag sin hovedfinansiering fra ulike nivåer i LO, mens Manifest Media i hovedsak er folkefinansiert, supplert med ulike prosjektmidler.
Agenda ble etablert i 2014 av LO-ledelsen og milliardær Trond Mohn med et mål om økt samarbeid mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene KrF og Venstre. Dette var etter den rødgrønne regjeringens fall og før fløykampen i KrF fikk sin konklusjon.
Fra 2017 ble forlagsdelen av Res Publica slått sammen med Agenda Magasin. Året etter ble Agenda Rådgivning etablert som et oppdragsbasert PR-byrå med verdimessig forankring. Etter at Hareide-fløyen tapte KrF til borgerlig side, har Agendas formål vært i endring.
I 2022 trakk Mohn seg ut og LO overtok hele finansieringen. Tankesmien Agenda har siden vekselvis vært omtalt som en sosialdemokratisk, rødgrønn og/eller sentrum–venstre-orientert tankesmie.
Siden tusenårsskiftet har vi også sett fremvekst og delvis tilbakefall av initiativer med bånd til fagbevegelsen, som Fredsinitiativet, Norges Sosiale Forum/Globaliseringskonferansen, Handelskampanjen, Tax Justice Norge, Lokalsamfunnsforeningen og Broen til framtiden. I tillegg finnes miljøer som De Facto, Industriaksjonen, Pensjon for alle, Kvinner på tvers og institusjoner som forskingsstiftelsen Fafo, Dagsavisen, Klassekampen og LO Media.
Alle disse har gitt viktige bidrag til offentlig debatt, kunnskaps- og idéproduksjon og/eller alliansebygging fra venstre til sentrum av politikken. Her finnes interessekonflikter, ulike roller, historisk arv, internasjonale trender og tidvis personlige motsetninger.
Likevel: Alle vi som deler bekymringen for at høyresiden – i dens ulike former og avskygninger – har en skremmende medvind, bør vi ikke gjøre alt vi kan for å skape motvind? Og er ikke da også diskusjonen om finansieringen og organiseringen av disse miljøene viktig å ta nå som anledningen byr seg?
Det er opp til LOs ledelse å bestemme hvilken rolle de ressursene som inngår i dagens Agenda, skal spille fremover. Et strategisk hovedvalg står mellom et miljø av sverddragere for sosialdemokratiets toppsjikt, eller et mer mangfoldig kraftsentrum mot høyrekreftene som kan styrke fagbevegelsens perspektiver i den offentlige debatten og bygge broer innen hele fagbevegelsen, fra sentrum til venstre i partipolitikken og mot andre folkelige organisasjoner, kulturliv, akademia og progressive miljøer.
Min holdning er at dersom det finnes et reelt ønske om et bredt anlagt miljø som kan spille en liknende rolle som Civita i sine glansdager gjorde på borgerlig side, så bør den muligheten undersøkes skikkelig før den eventuelt avvises.
Derfor håper jeg alle interesserte og involverte tar alvoret i dagens politiske situasjon innover seg, fremfor å henge seg fast i tidligere tiders mønstre. Vi må orke den krevende prosessen det er å gjøre oppdaterte analyser og føre brede diskusjoner. Å ikke løfte blikket fra egen navle nå er det farligste vi gjør.
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 12.1.2026
