Den juridiske utfordringen er avklart i Høyesterett. Den politiske kampen fortsetter.
Høyesterett har slått fast at staten har handlingsrom innenfor EU-retten til å utforme rammeverket for velferdstjenester etter politisk skjønn. Likevel fortsetter debatten som før. Hvordan kan det ha seg? Og hva sier Høyesterett?
Den konkrete saken angår et sykehjemsanbud som det rødgrønne byrået i Oslo valgte å reservere for ideelle aktører i 2020. De kommersielle velferdskonsernene Norlandia og Stendi gikk da til sak mot kommunen. Jeg har tidligere skrevet om saken her, både da kommunen tapte i tingretten (Oslo mot Norlandia 23. januar 2024) og i lagmannsretten (Rettslig mordforsøk 17. desember 2024).
I Høyesterett fikk imidlertid Oslo kommune medhold. Den enstemmige dommen er også en grundig gjennomgang av det EU-rettslige rammeverket for velferdstjenester og gir viktige avklaringer langt utover den konkrete saken. Høyesterett slår fast:
1. Skattefinansierte velferdstjenester er ikke som andre tjenester. I EU-retten er dette omtalt som at «universelle og solidariske helse- og sosialtjenester» er underlagt «forenklede regler for offentlige innkjøp (…) det såkalte «light touch regime». Det er altså ikke det ordinære anskaffelsesregelverket som regulerer statens handlingsrom innen velferdstjenester.
2. Det er forskjell på ideelle og kommersielle aktører. Selv om Norge mangler en felles juridisk definisjon av ideelle, viser denne rettssaken som tidligere saker at det er fullt mulig å skille mellom ideelle og kommersielle velferdsaktører i konkrete saker. Dette skillet gjenfinnes i EU-lovgivningen.
3. Dersom det offentlige velger å bruke anbudskonkurranse/anskaffelse som samarbeidsform med private aktører, må man følge anskaffelsesregelverket selv om konkurransen kun er mellom ideelle aktører. Dette må ikke misforstås som at anbud er eneste mulighet. Det er også mulig for det offentlige å velge andre typer samarbeid med ideelle aktører dersom de ønsker det og det norske lovverket åpnet for det, slik det allerede gjør på flere områder.
4. Kravet om «budsjettmessig effektivitet» som de kommersielle aktørene viste til betyr ikke at man må velge den innkjøpsmetoden som gir lavest pris på tjenesten. I dommen vises det til at det «var avvisningsgrunn hvis tilbudet oversteg kostnadene ved å levere tjenestene i egenregi.» Det er altså ikke et krav at det offentlige må spare penger på å bruke ideelle aktører.
Dermed skulle man tro at en langvarig dragkamp om politisk handlingsrom og EU-retten innen velferdstjenester var over. Når så ikke skjer, må det forklares med at noen har politisk interesse av å skape usikkerhet. Dessverre er det ikke tilstrekkelig at norske politikere har et juridisk avklart handlingsrom til å prioritere ideelle aktører, gå utenfor anskaffelsesregelverket eller avkommersialisere velferden, hvis ingen av dem tør.
Det er minst fire ulike aktører som bidrar til fortsatt usikkerhet. Den mest aktive er så klart de kommersielle interessene og deres fremste våpendragere i NHO Geneo. Deretter har vi aktører som politisk eller «faglig» fremmer konkurranse og markedsløsninger som virkemiddel i offentlig sektor. En tredje gruppe er markedsbyråkratene som er satt til drifte dagens anbudssystemer. I begge de to gruppene er det ulik grad av ideologisk/ « faglig» overbevisning. Noen kan være pragmatiske nok til å se markedssvikt i offentlig finansierte velferdstjenester. Men ofte forutsetter det empirisk kunnskap om selve tjenestene og de faktiske effektene av konkurranse, noe få av dem har. Det er også ulik tro på prismekanismenes saliggjøring eller nødvendighet, men mange av innkjøperne er uansett underlagt et betydelig økonomisk press. Dette resulterer i et ensidig fokus på pris, kompensert av ganske lite treffende kvalitetskrav og totalt manglende helhetsforståelse.
En siste, og viktig gruppe, er de som er så opptatt av EU/EØS at den saken kommer i veien for konkret politikk. Det paradoksale er at selv privatiseringsmotstandere kan ende med å styrke privatiseringstilhengerens argument om at «det ikke er mulig på grunn av EØS». Men selv om mye av EUs lovgivning reelt sett institusjonaliserer markedsliberalisme og flytter makt fra folkevalgte organer til EU-domstolen, så slår altså selv dette lovverket tydelig fast at velferdstjenester ikke er som andre tjenester.
For de skattefinansierte velferdstjenestene er det ikke lengre vage, politiske lovnader om handlingsrom, men en lang rekke EU-dommer, en ny svensk høyesterettsdom og en enstemmig norsk Høyesterett som slår dette fast. Den juridiske utfordringen er avklart. Den politiske kampen fortsetter.
Eller for å si det med Høyesterettsdommerens skrevne ord: Det er «et politisk spørsmål hvordan handlingsrommet skal utnyttes» og «politiske hensyn her er legitime».
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 16.2.2026
