I skyggen av sløseridebatten oppdaget jeg hvem som ga meg hverdagsglede.
Da jeg flyttet til Oslo for å studere, påsto jeg en periode at jeg ikke bodde i en kommune. Så ignorant kan kun ungdommen få være. Likevel, denne spesifikke idiotiformen sprer seg nå som ild i solstekt gress under merkelappen «offentlig sløsing». Få debatter bærer mer preg av ignoranse, og lite er mer tatt for gitt i vårt samfunn enn alt som gjøres innen offentlig sektor.
Argumentet mitt var at jeg ikke hadde noen kontaktpunkter med kommunen. Jeg gikk på universitetet og fikk helsehjelp fra sykehus. Staten var min venn. Kommunen var for barn og gamlinger. At T-banen jeg tok hver dag var kommunal, falt meg ikke inn. Det som fikk meg ut av vrangforestillingen, var en nyklippet gresskant. For hvem vedlikeholder denne bortgjemte elvestien? Kommunen, så klart!
Nylig opplevde jeg noe liknende. Nå i skjæringspunktet mellom av to av sløseridebattens gjengangere: offentlig ansatte kommunikasjonsarbeidere og miljøpolitikk. Mens det er politisk strid om miljøsaken, virker «alle» å være enige om at de offentlige kommunikasjonsstabene er blitt for store. Også jeg har vært kritisk. Men så slo det meg altså at det var disse folka som den siste tiden har gitt meg litt glede i hverdagen og håp for vårt samfunn. Kilden til dette er Facebook-kontoen «Bymiljøetaten i Oslo kommune».
Den 1. juli postet de en sak med bilder og konkret informasjon om kommunens testprosjekt for å bringe ålegras tilbake til Oslo. I kommentarfeltet svarer etatens representant Cecilie seriøst, opplysende og oppmuntrende på alle slags tilbakemeldinger. Videre kommer det videoer og informasjon om restaurering av blomstereng på Bleikøya, oppgradering av lekeplass i Gamlebyen, flomtiltak med stokkdammer i Østmarka, sauene som har sommerjobb på Hovedøya og 100 år med fotballglede på Dælenenga. I tillegg til liknende gladsaker annonseres gratis sykkelverksted, utdeling av stemorsblomster, vårrengjøring av gater og regler for båndtvang.
Det er legitimt å mene at kommunen ikke skal bruke skattepenger på restaurering av ålegras i fjorden eller blomstereng på øyene, men konsekvensen er ofte at ingen gjør det. Det er et politisk valg og har lite med sløseri og manglende effektivitet i offentlig drift å gjøre. Det meste av sløserikritikken baserer seg på at man kan kutte uten konsekvenser. Det er svært sjeldent tilfellet selv om effektene ikke er umiddelbart synlige.
En del offentlig byråkrati kan nok gjøres mer effektivt. Slik er det på alle arbeidsplasser. Det paradoksale er at de hardeste sløserikritikerne som regel etterlyser mer av det som skaper ineffektivitet i offentlig sektor, nemlig mer resultatmåling og dokumentasjonskrav. For hvordan måler du samfunnsnytten av blomstereng kontra betong i byen, eller dokumenterer virkningen av kriminalitetsforebyggende tiltak? Når det offentlige prøver, enten selv eller med konsulenthjelp, er det eneste sikre at det brukes betydelig med offentlige ressurser på dokumentasjon få personer leser. Kanskje er det bedre at innsatsen rettes mot å informere allmennheten bedre om hva skattepengene faktisk går til. Og hvem kan gjøre det? Offentlige kommunikasjonsarbeidere, så klart!
Diskusjon om hvilke oppgaver som bør være et offentlig ansvar, og hvordan de skal drives og finansieres, er politikkens kjerne. Problemet med sløseri-inngangen er at det ligger en iboende skepsis til offentlig drift i den. Ideologer på høyresiden mener at ettersom offentlig sektor ikke er utsatt for konkurranse og resultatene ikke enkelt kan måles på en bunnlinje, er den per definisjon ineffektiv, de er ansatte late og sløseri oppstår. Likevel, selv vi som er uenige i dette, kan ikke late som om denne kritikken ikke finnes. Det er å la høyresiden vinne på walkover.
For å ikke kaste vann på deres antidemokratiske mølle er vi avhengige av presisjon. Jeg mener fortsatt at det er grunn til å kritisere økningen i kommunikasjonsstaber i det offentlige, men vi må presisere hvilke oppgaver vi er kritiske til. Er jobben å informere om slike ting som innbyggerens rettigheter, lokal trafikkutvikling eller kommunale miljøtiltak, trenger vi kanskje mer av det. Stillinger som derimot har som oppgave å skjerme politikere og offentlige ledere for ansvar og konsentrere makt på toppen av offentlige systemer, er det derimot all grunn til å kritisere. Det som trengs, er intern omfordeling av ressurser og makt innenfor offentlig sektor. Mindre topptung styring, mer internt demokrati, mindre lederstøtte og mer informasjon til folket. For øvrig mener jeg prosesseffektivisering gjøres best ved å involvere til de ansatte.
Så send en tanke til din sommerkommunes informasjonsarbeidere. Står du uten informasjon om kluss for tog, veiomkjøring eller fergeforsinkelse, så har kanskje også disse arbeiderne en tiltrengt ferie, og du merker deres fravær. Mine tanker går til Cecilie og kollegaene i Oslo bymiljøetat: Takk for jobben dere gjør og god sommer!
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 20.7.2026
