Nyheten om at 16 barnevernsaktører på Østlandet er tilknyttet kriminelle aktører er en varslet katastrofe. Derfor holder det ikke når statsråden sier at nå skal alle steiner snus.
Det må handling og en konkret opprydding til. Allerede i 2016 advarte A-krimsentrene om at kriminelle som var kastet ut av byggebransjen dukket opp i barnevernet. Sentrene mente det var såpass mange tilfeller at de kalte det en trend. Alle regjeringer har altså i minst 10 år visst at kontrollen med de private aktørene i barnevernet er et problem.
I 2020 mente Solberg-regjeringen etter en rekke tilsyn, rapporter og gjennomganger at det var svikt i bruken av private aktører både i det kommunale og det statlige barnevernet. Noe måtte gjøres og regjeringens svar var å sende ut en stor høring der problemene ble beskrevet. I den sto det «At barnevernet er kjennetegnet av særlig sårbare brukere og inngripende tiltak, med særtrekk som gjør at det kan være krevende å kjøpe riktig selv ved korrekte innkjøp».
Regjeringen forklarte at «private tjenesteytere gir økt avstand mellom det offentlige og barnet, slik at det blir vanskeligere å føre kontroll med at innholdet i tiltaket stemmer overens med barnets og familiens behov. Samtidig kan private tjenesteytere ha særskilte økonomiske insentiver som gjør at de tilbyr noe annet enn det barnet og familien har behov for. Slik kan bruk av private tjenesteytere gi økt risiko for at tilbudet ikke er i samsvar med prinsippene om barnets beste og rett hjelp til rett tid, og for at tjenestene ytes til høyere kostnader enn nødvendig.»
Det ble i høringen også slått fast at bruken av private i barnevernet er lite regulert og at kvalitetssikringen er mangelfull. Hva gjorde så regjeringen med at driften av barnevernet ikke var i samsvar med barnets beste? Når alle steiner var snudd, skjedde det ingenting.
Da den første Støre-regjeringen tiltrådde i 2021, hadde de klare ambisjoner om å avslutte bruken av anbud og om å fase kommersielle aktører ut av barnevernet. Men etter hard motstand fra både kommersielle aktører og eget byråkrati, la de handlekraften i skuffen og satte heller ned et ekspertutvalg. I 2025 slo dette ekspertutvalget fast at det er alvorlige svakheter i organiseringen av barnevernsinstitusjonene. Kostnadene for barnevernet hadde økt med 1,5 milliarder kroner fra 2019 til 2024, uten tilsvarende forbedringer i kvalitet eller kapasitet. Det er med andre ord gode profittmuligheter for kommersielle aktører som vil prøve seg i et offentlig styrt og lite regulert marked.
At noen av de private aktørene også er kriminelle burde ikke være nytt for noen. Varslene fra Sverige burde vært plukket opp lenge før 2025. Problemet er at barnevernsmyndighetene ikke har vært særlig interessert i kritikk av privatiseringens konsekvenser. At offentlig finansierte velferdstjenester er en lukrativ inntektskilde og arena for velferdskriminalitet, hvitvasking og flytting av penger, har allerede mange andre land som setter sårbare barn ut på anbud mye erfaring med. I mai skrev Financial Times om «hvordan Englands sårbare barn ble en gullgruve for investorer».
Rørleggere, frisører og Airbnb giganter uten kvalifikasjoner driver institusjoner for barn, hvor det også er avdekket grov omsorgssvikt. Der som her er det kombinasjonen av et offentlig finansiert marked, finansielle investorer og kriminelle aktører som fører til kvalitet og kostnader ute av kontroll.
Du ser det ikke før du tror det, er det noe som heter. Det mangler ikke dokumentasjon på at myndighetene – verken i Norge eller andre land – ikke klarer å kontrollere privatiserte barnevernstjenester. Det som mangler er vilje til å gjøre noe med det. Ministeren burde heller enn å snu steiner, ta seg en studietur til Wales som fra april i år har kastet alle kommersielle aktører ut av barnevernet.
Skrevet av Cathrine S. Amundsen, nestleder i For velferdsstaten
Innlegget ble publisert i Klassekampen, 31.8.26
