Det trengs et oppgjør med statens naivitet ovenfor kommersielle velferdsaktører.
Så å si alle skandaler innen velferdstjenester handler om bemanning. Her utgjør de ansatte selve kvaliteten. Sammenhengen mellom bemanning og kvalitet er derfor svært tett. Det gjelder både offentlig og privat drift. Forskjellen er at det offentlige har fullt innsyn i egen bemanning, men reelt sett svært lite innsyn i privatiserte tjenester.
Saken om kriminelle aktører i det privatiserte barnevernet handler om særdeles uegnede og helt fiktive ansatte. Barnevernet har likhetstrekk med de kommunale helse- og omsorgstjenestene rettet mot yngre brukere, der det også mye er privatisert med lite kontroll. Leder i KS’ etikkutvalg Dagfinn Høybråten mener privatisering legger til rette for kriminelle og at kommunesektoren er særlig sårbar, men selv ikke staten har kontroll.
Oslo kommune baler nå nok en gang med konsekvensene av å sette sykehjem på anbud, som for 15 år siden med Adecco-skandalen. I juni varslet beboere og pårørende ved Uranienborghjemmet om «en systematisk nedbygging av tjenestetilbudet som truer både pasientsikkerheten og beboernes grunnleggende verdighet (…)». Punkt 1 i brevet var «Maskering av bemanningskutt og lønnsvilkår», altså brudd på avtaler om bemanning. Det finnes utallige slike saker, der bemanningskutt etter privatisering går ut over kvaliteten på tjenestene og vilkårene for de ansatte. .
Avkommersialiseringsutvalget, der jeg deltok, utredet hvordan offentlige velferdstjenester kunne driftes ved 1) full offentlig egenregi, 2) offentlig og ideell drift, og 3) offentlig, ideell og kommersiell drift, men der de kommersielle leverandørene er strengere og bedre regulert. Utredningen viser at dersom politikerne ønsker det, kan de politikerne kan avkommersialisere velferden helt eller delvis, prioritere ideelle over kommersielle aktører, lovregulere like lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår, forby anbud for sårbare brukere, innføre forhåndsgodkjenninger av eierskap eller kreve automatisk rapportering av gjennomført bemanning etter modell fra amerikanske sykehjem. Virkemidlene finnes, men det er sjokkerende lite interesse for å ta dem i bruk.
Forklaringen kan finnes i at følgende advarsel fra utvalgets flertall er blitt realitet. «Det er grunn til å advare mot en utvikling der kommersielle aktører blir viktige premissleverandører for utforming av offentlig finansierte velferdstjenester, og der den offentlige forvaltningen og folkestyret kan miste kontroll med fordelingen av og innholdet i fellesskapets velferdstjenester.» Mindretallet, NHO og Private barnehagers landsforbund, tok ikke overraskende ut særmerknad mot hele arbeidet og bidro i en velregissert kampanje for å delegitimere hele arbeidet og alle tiltak.
Å undersøke privatiseringsprosesser gir god innsikt i hvordan kommersielle aktører legger premissene. Onsdag forrige uke vedtok det politiske flertallet i Kristiansand og privatisere deler av hjemmesykepleien. Premissene er utformet i såkalte «markedsdialoger». Resultatet er en ekstraregning på tolv millioner kroner, og at ti prosent av tjenestemottakerne skal overføres til én utvalgt privat aktør for å sikre kunder. Det blir altså dyrere, lite valgfrihet og kontrollen med bemanning skal også her baseres på selvrapportering.
I Oslo måtte kommunen legge 100 millioner ekstra på bordet for drift av nettopp Uranienborghjemmet, fordi ingen ville drifte til den opprinnelige prisen. Norlandia-konsernet, som vant anbud på to andre sykehjem i Oslo, skryter i årsrapporten for 2025 av at kommunen har åpnet for «nye businessmodeller med bedre bruk av ansatte». Bemanning koster og kommersielle aktører skal tjene penger, så da ofres kvalitet for at høyresiden skal innfri valgløftene om flere private i velferden.
I det statlige barnevernet virker det som om forvaltningen ikke bare har mistet kontrollen, men at de heller ikke har ambisjoner om å gjenvinne den. Derimot takker og bukker de til invitasjoner fra NHO Geneo, de kommersielle velferdsaktørenes interesseorganisasjon, som skamløst serverer tiltak for kontroll av seg selv. Det trengs et oppgjør med forvaltningens naivitet ovenfor, dialog med og tillit til de kommersielle aktørene. For så langt er alle foreslåtte tiltak innen barnevernet fordyping i et markedssystem uten kontroll med kvalitet (eller kriminalitet!), og der kostnadene skyter i været fordi det offentlige har gjort seg avhengig av privat drift og dermed skapt selgers marked.
Det enkleste, tryggeste, mest kostnadseffektive og fleksible over tid er å drifte offentlige velferdstjenester i offentlig egenregi. Dette kan suppleres med ideelle aktører dersom man ønsker aktørmangfold. Det finnes også tiltak som kan styrke kontrollen med kommersielle aktører, men all kontroll koster. Privatisering av driften i tjenester som fortsatt er offentlig ansvar er en ekte byråkratidriver.
Spørsmålet er om folkestyret, ved storting, regjering og landets kommunestyrer, faktisk ønsker kontroll med fordelingen av og innholdet i fellesskapets velferdstjenester. Foreløpig virker det viktigere å sikre markeder og lønnsomhet for kommersielle eiere.
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 28.9.2026
