La fakta tale for seg selv

Basert på fakta har vi nå muligheten til å skape både en visjon, en strategi og planer for å gjenerobre og omorganisere økonomien – så vel på lokalt som på globalt nivå. Samtidig må vi feie til side udemokratiske handels- og investeringsavtaler og heller skape plattformer for samarbeid mellom land og regioner.

La fakta tale for seg selv

(Deres grønne skifte, og vårt)

Av Sean Sweeney

(Orginalartikkel på engelsk)

Med Paris-avtalen har vi fått en klar felles forståelse av den oppgaven vi står overfor. Avtalen erkjenner behovet for at den globale oppvarmingen må holdes «godt under 2 grader Celsius», og at vi bør arbeide for å begrense den til 1,5 grader. Men de ‘nasjonalt bestemte bidrag' (intended nationally determined contributions - INDCs), som utgjør kjernen i avtalen, vil snarere føre oss i retning 2,7-3,5 graders oppvarming, selv om bidragene oppfylles fullt ut (og det forutsetter et tilsvarende ambisjonsnivå etter 2030). 1,5 gradersterskelen vil derfor bli brutt lenge før avtalens utløpsdato i 2030. Avtalen erkjenner med andre ord den vitenskapelige realiteten, men institusjonaliserer «bidrag» som ikke engang er i nærheten av å være i samsvar med den samme virkeligheten.

Disse enkle fakta har revolusjonerende konsekvenser. De burde i selg selv være nok til å bygge en omfattende bevegelse, en bevegelse som kan sikre at menneskelig økonomisk aktivitet holder seg innenfor planetens naturgitte tålegrenser, og at det grønne skiftet er tilstrekkelig omfattende, demokratisk og rettferdig.

Kapitalens grønne skifte har aldri kommet i gang

Vi må imidlertid vi være tydelige også på en del andre fakta. Det er nå nøyaktig ti år siden USAs tidligere visepresident Al Gore slapp sin dokumentar om klimaendringer med tittelen An Inconvenient Truth (En ubehagelig sannhet). Samme år, i 2006, utga Sir Nicholas Stern (nå Lord Stern) en viktig studie om økonomien i klimaendringene – kjent som Stern-rapporten.

Begge disse betydningsfulle bidragene, og utallige andre av mindre betydning, uttrykte tillit til at grønt entreprenørskap og privat sektor vil lede oss til en grønnere og mer «bærekraftig» kapitalisme. En global pris på karbon ville føre til økt innovasjon og en gradvis, men irreversibel utvikling mot en lavkarbonøkonomi. Det ville ikke gå på bekostning av økonomisk vekst. Faktisk ville det føre til en ny æra som, med Sterns ord, ville gi oss både «bedre vekst og bedre klima».

La oss derfor se på noen flere fakta. I løpet av det siste tiåret har bruken av kull økt dramatisk (doblet siden 1990) og bruken av olje og gass har også økt jevnt og trutt. Mer fossilt brensel blir brukt i dag enn noen gang i menneskehetens historie. I 2014 ble det produsert 89 millioner nye biler og lastebiler, en økning på 16% siden 2011. Av disse var kun 700.000 elbiler. En effektiv pris på karbonkvoter finnes ingen steder i verden. Utslippene har økt med 48% (2002-2012) og visse gasser, som metan, er blitt underrapportert og deres «drivhuseffekt» alvorlig undervurdert. I 2013 nådde CO2-nivået 400 ppm; det høyeste nivået på millioner av år.

I dag erkjenner mange store selskaper åpent at de ikke kan lede an i kampen mot klimaendringer. De er fanget av systemet, definert av konkurranse, behovet for høyest mulig avkastning (profitt) på sine investeringer og for å sikre et stadig høyere forbruksnivå. De har oppfordret regjeringer til å innføre økonomiske insentiver for å «sende signaler» til investormiljøet, samt «etablere et politisk rammeverk» og en «effektiv pris på karbon» for å fremme innovasjon.

Se opp for den offisielle optimismen

Likevel er det få representanter for kapitalinteressene som er i stand til å innrømme nederlag – fordi dette ville bety ideologisk kapitulasjon. I stedet fortsetter de å skape og fastholde en bølge av kunstig optimisme som ikke støttes av fakta.

Desperat etter å forsikre alle om de har ting under kontroll, påpeker de at CO2-utslippene i 2014 og 2015 har flatet ut (i en periode med økonomisk vekst). Det at forbruket av kull har falt med 2,7% på verdensbasis i 2015, har ført til store overskrifter. Det samme har en kraftig økning i fornybar energi. Dette, sammen med energieffektivisering (lavere energiintensitet) og en reduksjon i energibehovet, fikk nylig Al Gore til å utbryte: «Momentumet er endret. Vi er i ferd med å vinne.»

Altså trenger vi enda mer fakta: Med de nåværende årlige utslippene – 36 milliarder tonn per år – så vil verdens «karbonbudsjett» være oppbrukt innen 2036. Å redusere eller til og med stanse økningen av utslipp er derfor rett og slett ikke nok. Når det gjelder «revolusjonen» innen fornybar energi på slutten av 2015, så bidrar fortsatt ikke vind og solceller med mer enn 4,6% av den globale elektriske krafta. Andelen av elektrisitet fra fossilt brensel – 66% ifølge IEA i 2015 – har knapt endret seg siden 1990, mens mengden av produsert elektrisitet på samme tid nesten er doblet.

Vårt grønne skifte

Til tross for dette opplever vi i dag lyspunkter. De fakta som er oppsummert ovenfor har nemlig ikke gjort oss maktesløse. De har snarere hjulpet oss med å lansere en ny bevegelse, en bevegelse som klarer å kople økologiske og sosiale utfordringer i et felles, overbevisende prosjekt. Illusjoner omkring «markedet» eksisterer fortsatt, men disse illusjonene befinner seg i dag på veldig tynn is.

I dag arbeider flere fagforeninger og sosiale bevegelser med hvordan vi, sammen, kan gjenvinne kontroll over økonomien – samtidig som vi bygger politisk makt. På mellomlang sikt må målet være et kvalitativt skifte i retning offentlig eierskap og samfunnsmessig kontroll over viktige økonomiske sektorer, særlig produksjonen av elektrisk kraft, viktige transporttjenester, energiøkonomisering, samt matproduksjon, distribusjon og detaljhandel. Styrket lokal kontroll er også viktig, ikke minst når det gjelder distribusjon av elektrisitet for å fremme energisparing og utvikling av fornybar energi på de nivåene som kreves.

Fagbevegelsen har en viktig rolle å spille i denne utviklingen. Det har også nye og fornyede politiske partier (jfr. Jeremy Corbyns Labour Party i Storbritannia.) Den nye tilnærmingen må forankres i arbeiderbevegelsens historiske tradisjoner for økonomisk demokrati, arbeidereide kooperativer, kredittforeninger etc. Det er på basis av slike tradisjoner at vi nå kan starte arbeidet med å gjenvinne demokratisk kontroll over økonomien og beskytte vår sivilisasjon mot en barbarisk framtid.

Basert på fakta har vi nå muligheten til å skape både en visjon, en strategi og planer for å gjenerobre og omorganisere økonomien – så vel på lokalt som på globalt nivå. Samtidig må vi feie til side udemokratiske handels- og investeringsavtaler og heller skape plattformer for samarbeid mellom land og regioner.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit