Trykket i Klassekampen 07.01.2010
EU har vedtatt et nytt direktiv som omhandler vikarbyråer.
EØS-landet Norge må implementere direktivet innen 5.
desember 2011 med mindre regjeringa legger ned veto. I direktivets
fortale 18 og artikkel 4 forhindrer nasjonalstaten i forbud eller
restriksjoner mot vikararbeid. Dette vil skape problemer for norsk
fagbevegelse og arbeidstakere.
I den norske arbeidsmiljøloven har vi forbud mot
midlertidige ansettelser (§14.9). Forbudet ble opphevet av
Bondevik II-regjeringen, men takket være press fra en samlet
fagbevegelse ble dette reversert av de rødgrønne i
2005. Lovbestemmelsen legger begrensninger for bemanningsselskapers
utleie av arbeidskraft (§14.12). Vikarbyråene kan leie
ut for sesongarbeid, kulturarrangementer eller vikariater for folk
som er i en eller annen form for permisjon.
Tillitsvalgte i ulike bransjer strir daglig med innleie og utleie
av arbeidskraft. Noen overenskomster mellom arbeidsgiver- og
arbeidstakerorganisasjonene gir forhandlingsrett til tillitsvalgte
i forbindelse med innleie. Men slike overenskomster, som har
restriksjoner mot vikarbruk, er i strid med EUs
vikarbyrådirektiv. Direktivet må derfor diskuteres i
hele fagbevegelsen – det er nødvendig med veto mot EUs
Vikarbyrådirektiv!
For inntil ti år siden var det offentlig monopol i Norge
på formidling av arbeidskraft. I desember 1999 endret
Stortinget Sysselsettingsloven, slik at den sikret utleie av
arbeidskraft fra vikarbyråene til alle bransjer og opphevet
av det offentlige monopolet av arbeidskraftformidling.
Utleie fra vikarbyråene var en typisk
høyre/venstreside-sak fram til 1997. LO insisterte på
restriksjoner, mens høyresida krevde fritt fram for
vikarbyråene. I Verkstedsindustrien økte problemene
utover 1960-tallet med leiefirmaene. Norsk Jern og
Metallarbeiderforbund gikk inn for forbud mot bemanningsselskapene
fordi leiefirmaene lagde splid i arbeidsstokken på verftene.
Leiefirmaene var et fordyrende ledd. Dette innså
arbeidsgiverne og forbudet mot utleie av arbeidskraft ble lov. Det
ble unntak i en forskrift som tillot vikarbruk i handel og kontor
og lager.
Kampen for faste ansettelser har en stolt historie: I 1992 sprakk
det for klubben på Tollpost. Det var mange som gikk på
korttidskontrakter og var «tilkallingsvikarer». De gikk
ut i en ulovlig streik i oktober som varte i tre uker og som endte
med seier. Selv i dag setter klubben på Tollpost seg i
respekt overfor ledelsen når det gjelder å sikre faste
ansettelser. I 1993 streika SAS-klubben med Brit Bergsund i spissen
ulovlig for å få faste ansettelser. Det var uholdbare
forhold på hotellet med mange
«tilkallingsvikarer». Begge streikene hadde stor
oppslutning i opinionen. Yngve Hågensen personlig
støtta streikene selv om de var ulovlige. Dette førte
til et stortingsflertall for forbud mot midlertidige ansettelser
etter §58A i Arbeidsmiljøloven.
Dette lovverket fungerte tilfredsstillende lenge, men det sklei ut
på 1990-tallet. Ap-politiker Roger Gjermundseth sa
våren 1997 at lover og regler burde strammes inn siden
vikarbyråene drev med mye utleie utover loven. Den
internasjonale arbeidsorganisasjonen (Ilo) hadde møte i 1997
der mange land ønsket at Ilo skulle endre holdning til
bemanningsbransjen. Mange EU-land, inkludert Sverige, liberaliserte
lover i arbeidsmarkedet til fordel for vikarbransjen på 1980-
og 1990-tallet. Verdens største arbeidsgivere, som det
sveitsisk/franske bemanningsbyrået Adecco og det amerikanske
Manpower, presset hardt på for liberalisering.
På tross av endringene i Ilo og EU, holdt LO og Ap fast
på sitt forbud. Men høsten 1997 skjedde det endringer
i Ap: Direktør i Aetat Ted Hanisch, som var tidligere
statssekretær for Ap (1986-89), ble en talsmann for at loven
skulle oppheve forbud mot utleie av arbeidskraft. Han begrunnet
standpunktet med EU. I tillegg skulle Aetat fritt konkurrere med
«headhunterfirmaer».
«Noen snakket sammen», og Hanisch fikk gjennomslag i Ap
og i Bondevik-regjeringen. Det ble nedsatt et utvalg under ledelse
av departementsråd Blålid,
«Blålid-utvalget». LO-sekretær Liv Undheim
representerte LO. Verken YS eller LO tok dissens på
spørsmål om å endre Sysselsettingslovens
§26 og §27, som omhandlet utleie av arbeidskraft og
opphevelse av statens arbeidsformidlingsmonopol. Liv Undheim fikk
mye motstand innad i sine rekker, og det ble arrangert en rekke
protestaksjoner mot Blålidutvalgets innstilling.
Fagforeninger arrangerte fanemarkeringer og det ble laget
rapporter. Det var kamp innad i Fellesforbundet; på
forbundsstyremøtet i november i 1998 var representantene
delt i synet på fortsatt forbud mot utleie av arbeidskraft.
For å få til et flertall for å liberalisere
loven, la forbundets ledelse inn vilkår som at innleie av
arbeidskraft skulle forutsette avtale med tillitsvalgte. Dette
synet ble også LO-sekretariatets standpunkt i 1999.
Forbudet mot utleie ble etter hvert en tapt sak. Selv var jeg
sammen med leder i Jern og Metall Oslo, Kjell Finvåg, og
leder i LO Oslo Kleiv Fiskvik på møter med Ap, Sp og
KrF. Nå gjaldt det å sikre at innleie skulle forutsette
avtale med de tillitsvalgte. Men i et møte 13. desember 1999
mellom Ap og LO foretok de en saltomortale: Ted Hanisch fikk fullt
gjennomslag for sin linje sammen med konsernsjef i Manpower Truls
Frogner. Loven ble banka gjennom på Stortinget 16. desember,
og fikk omtalen «Manpower-loven». LO i Oslo, Norsk
Grafisk forbund og El og It forbundet arrangerte fanemarkering mot
LO utenfor Folkets Hus samme dag.
I 2001 ble Aetat-direktør Ted Hanisch tvunget til å
gå av. Han startet umiddelbart sammen med to Aetat-kollegaer
vikarbyrået Personalhuset. Hanisch burde hatt flere års
karantene. Personalhuset bygde seg opp, og i 2005 solgte de
selskapet til ISS for et ukjent antall millioner. Ted Hanisch har i
dag en formue på nærmere 14 millioner. Han tjente seg
rik på sin kamp for liberalisering av vikarbransjen. Man kan
diskutere om hvem som er verst av Hanisch og Bjarne Håkon
Hanssen med sitt First House.
LO-leder Yngve Hågensen foreslo ny arbeidslivslov på
LO-kongressen i 2001. Flere av oss delegater gikk imot dette, fordi
en lov ville kunne åpne for flere angrep mot sentrale
bestemmelser i Arbeidsmiljøloven. Vi ante den gangen at
Stoltenberg I-regjeringa kunne tape valget siden regjeringa hadde
kjempa igjennom høyreliberale «reformer» som
delprivatisering av Statoil og sjukehusreformen med New Public
Management. Stoltenberg I nedsatte Arbeidslivslovsutvalget (ALLU)
med medlemmer godt plassert på høyresida. Advokat
Ingeborg Borgerud Moen var leder, mens forsvarere av
arbeidsmiljøloven, som dr. Ebba Wergeland, professor Per
Fuggeli eller professor Steinar Westin, ikke ble
foreslått.
Store deler av fagbevegelsen engasjerte seg sterkt, både i
ALLUs arbeid og mot den nyvalgte Bondevik-regjeringa ved
arbeidsminister Viktor Nordmann sine offensiver mot fagbevegelsen.
I forbindelse med statsbudsjettet i 2003 forslo Normann opphevelse
av forbudet av midlertidige ansatte, som den gang var nedfelt i
Arbeidsmiljølovens §58A. Da satte LO-leder Gerd-Liv
Valla ned foten og foreslo streik. Et samlet landsmøte i
Fellesforbundet fordømte Viktor Normann. Motstanden mot
ALLUs forslag bygget seg opp i fagbevegelsen, noe som resulterte i
en stor streike- og demonstrasjonsdag 11. november 2004, med
LO-toppens støtte. Det var stor oppslutning i hele landet og
spesielt i de store byene. Jeg var appellant på et stappfullt
torg i Haugesund. Uten denne aktiviteten i 2004 hadde vi trolig
ikke vunnet tilbake bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven med
den rødgrønne-regjeringa. Ikke minst var forbudet mot
midlertidige ansettelser (§14.9) en viktig seier.
Bemanningsbransjen har eksplodert de siste årene. Adecco har
i dag en omsetning på hele 4.3 milliarder kroner i Norge,
Manpower 3.5 milliarder, Proffice har omkring 1 milliard mens
Jobzone og Kelly ligger på mellom 500 og 600 millioner.
Mellom 30.000 og 50.000 arbeidstakere er innom bemanningsbransjen
hvert år. Bemanningsselskapene utnytter arbeidskrafta grovt
og nyter godt av liberale regler. I tillegg foregår det mye
ulovlig innleie og utleie av arbeidskraft som er i strid med
Arbeidsmiljøloven. Dette undergraver forbudet mot
midlertidige ansettelser. Bemanningsbyråene leier ut flere
titusen utenlandske arbeidstakere.
Takket være en EU-dom fra 1997 («Centros» i
Danmark), florerer det med såkalte Norskregistrerte
Utenlandske Foretak (NUF) i bransjen. Man kan opprette
postkassefirma for 1 britisk pund (ca. 10 kroner) i Storbritannia,
for så å danne NUF-selskap i Norge. Da omgår man
norsk aksjelov som krever minst kr. 100.000 i aksjekapital.
NUF-selskaper slipper revisjon på omsetning under 5
millioner. I 2003 var det nærmere 1800 NUF-selskap, og det
økte voldsomt i sammenheng med EUs østutvidelse. I
dag er det hele 30.000, de fleste i renhold, bygg og anlegg,
industrien og transport. EU forbyr å legge hindringer selv om
det er postkassefirmaer som igjen blir NUF i Norge. NUF-systemet
fremmer sosial dumping og økonomisk kriminalitet. Regjeringa
må trosse EØS og forby dette NUF-systemet i en eller
annen form.
Faste ansettelser har stor betydning for folks livskvalitet. Det er
vanskelig å ta opp jobbsituasjonen med arbeidsgiver dersom
man ikke veit om man har jobb dagen etter. Undersøkelser
viser at land med adgang til midlertidige kontrakter har
høyere arbeidsledighet. Dessuten får du ikke lån
i bank dersom man har korttidsansettelse. I mitt arbeid som
organisasjonsarbeider har jeg gleden av å følge
forhandlinger i Oslo Hotell og Restaurant. De bruker overenskomsten
og loven aktivt for å få tilkallingshjelpere på
faste stillinger.
Det var en viktig seier for fagbevegelsen da det nylig ble tegna
tariffavtale med Adecco Bygg og Jobzone Bygg. Dette på tross
iherdig motstand fra NHO, som kaller vikarbransjen for et
«tarifftomt rom». Hundrevis av polske medlemmer er
vervet i Adecco og Jobzone og det er valgt tillitsvalgte.
Fellesforbundet og tillitsvalgte er i en forhandlingssituasjon om
jobbsikkerhet og ventelønn. Allmenngjøring av
byggoverenskomsten har vært en viktig forutsetning
verving.
Fagbevegelsen må fortsatt slå ring om forbudet mot
midlertidige ansettelser i Arbeidsmiljøloven. Kampen mot
utstrakt grad av innleie og utleie av arbeidskraft må
forutsette veto i EØS mot vikarbyrådirektivet.
Regjeringa må innføre restriksjoner mot NUF-selskaper.
Aller mest må vi følge opp Fellesforbundet og
LO-kongressens vedtak om at innleie skal forutsette avtale med
tillitsvalgte. Dette vil være en viktig seier for
fagbevegelsen, og aller mest trygghet og verdighet for norske
arbeidstakere.