Det er miljø-, forbruker- og arbeidslivspolitikken som står i veien, når EU og USA nå forhandler om en handels- og investeringsavtale. Storselskapene skal få anledning til å utfordre både gamle og nye lover og regler i et internasjonalt tribunal, og kan få dømt lovene fjernet, og få rett på erstatning for tap av framtidig profitt.
Avtalen EU og USA har forhandlet om siden juli 2013 heter TTIP (Transatlantisk handels- og investeringspartnerskap). Behovet for avtalen begrunnes i et ønske om økt handel, økt vekst og økt konkurransekraft. Men det fortelles lite om hvem som skal utkonkurreres, og det fortelles enda mindre om hva som er prisen.
Kappløp mot bunnen
I de fleste frihandelsavtaler som tidligere er forhandlet, inklusive regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO), har det vært et særlig fokus på toll. At avtalene skulle ha andre virkninger, som for eksempel å hindre et land i å føre en aktiv miljø-, forbruker- eller arbeidslivspolitikk, har blitt avvist. Med TTIP kan disse virkningene ikke lenger skjules.
Tollsatsene, altså importavgiften på varer mellom EU og USA, er nesten lik null. Det er ikke toll som utgjør handelshindringer mellom de to store økonomiske blokkene. Det er politiske reguleringer som ses på som problemet – forbrukerpolitikk, miljøpolitikk, arbeidslivs- og sysselsettingspolitikk, og dette framgår nå tydeligere enn noen gang..
Om TTIP blir realisert, skal landene konsultere næringslivet og hverandre før de utarbeider reguleringer på de nevnte områdene, slik at reglene kan bli harmonisert, står det i det felles grunnlag for forhandlingene.
Selskaper mot folk
Nasjonalt begrunnes slike avtaler med at «vårt» næringsliv skal styrkes. Det skal gi flere arbeidsplasser, mer vekst og bedre konkurransekraft. Under forberedelsene til TTIP-forhandlingene er det blitt tydeligere enn noen gang at dette ikke en kamp stat mot stat, men storselskapene mot folk, mot arbeidsfolk og mot natur.
Avtaler som TTIP presenteres gjerne som «handelsregler», men realiteten er at regjeringer forplikter seg til ikke å regulere, samt å fjerne eksisterende reguleringer. Det bidrar til avreguleringer som binder dagens og kommende politikere til masten.
Ny reguleringer på miljøområdet kan eksempelvis redusere selskapers profitt. Hvis det ikke er vitenskapelig bevist at de aktuelle reglene er nødvendige, kan de ikke innføres. Det samme gjelder eksisterende regler. Dersom TTIP vedtas kan ikke politiske reguleringer være ”mer handelshindrende enn nødvendig for å oppnå formålet”, det vil si at de må være basert på vitenskapelige prinsipper. Føre var-prinsippet, som er sentralt i flere helse- og miljølover, vil eksempelvis ikke bli akseptert.
Retten til profitt
Investorbeskyttelse er kjernen i TTIP. I internasjonal rett er det i utgangspunktet kun stater som kan gå til sak mot andre stater. Med en såkalt «investor-stat»-tvisteløsning forplikter imidlertid regjeringer seg til også å la utenlandske selskaper få lov til å utfordre nasjonalt lovverk, og kreve erstatning. Et internasjonalt tvistepanel bestående av tre handelsjurister vil da, i lukkede rom, avgjøre om nasjonale regler er handelshindrende eller ikke. De kan pålegge land å fjerne reguleringer, samt å betale erstatning for påført inntektsstap. Beslutningene skal ikke kunne ankes.
I dagens situasjon er det slik, at hvis Phillip Morris er misfornøyd med norsk tobakkslovgivning, må selskapet utfordre loven i det norske rettsvesen. Norske domstoler ser på relevante norske bestemmelser og begrunnelser for lovgivingen, og de ser på ulike internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av. Phillip Morris tapte en slik sak i Oslo Tingrett i 2012.
Hvis England, etter at TTIP eventuelt blir innført, ønsker å innføre et tilsvarende tobakkslovverk som Norge – noe som faktisk er under planlegging – kan landet bli dømt til å betale erstatning til Phillip Morris, fordi en slik lov vil redusere deres profitt. På grunn av en pågående sak mellom Australia og Phillip Morris, har England satt sitt lovarbeid i bero. Reguleringsviljen svekkes under slike investorregimer.
Det svenske energiselskapet Vattenfall har ved to anledninger trukket Tysklands miljøvedtak inn for en slik tvisteløsning. Første gang ble det et hemmelig forlik. Den siste tvist gjelder Tysklands vedtak om å utfase atomkraft, etter Fukushima-ulykken i Japan. Vattenfall krever cirka 1,4 milliarder euro i erstatning av det tyske folk for dette vedtaket.
I USA er frivillige organisasjoner redd for at TTIP blant annet vil gi rom for at finansselskapene skal utfordre de nye Wall Street-reformene som ble innført etter finanskollapsen i 2008. I EU er det bekymring for at tilkjempede miljø- og forbrukerstandarder vil stå for fall.
Storselskaper i EU og USA samarbeider
På dette området er det stor enighet mellom selskaper på begge sider av Atlanterhavet. Business Europe har identifisert de politiske reguleringer i USA som de mener kan bidra til å redusere deres profitt. Tilsvarende har US Chamber of Commerce gått gjennom ”handelshemmende” bestemmelser i EU.
I dialogen har til og med Business Europe bedt amerikansk baserte selskaper om å angripe politiske reguleringer i Europa, som de selv ikke har vært i stand å stanse, og vice versa. I tette og hyppige forberedende møter med EUs handelskommisær og USA sin handelsforhandler, har de blitt enige om en rekke tiltak.
I rapporten «Brave New Transatlantic Partnership» har det europeiske handelspolitiske nettverket Seattle to Brussels analysert konsekvenser basert på hva næringslivet, EU-kommisjonen og USAs handelsrepresentant har lagt inn i forhandlingene. Næringslivet i EU og USA har blant annet satt en pengeverdi på hvor mye profitt et utvalg av EUs lover hindrer dem i å få. Det gjelder blant annet EUs kjemikalieregleverk (REACH), miljø- og sikkerhetskrav på biler, helse- og miljøstandarder for mat, samt ulike finansreguleringer – slik som sentralbankens tilsyn med banker og finansinstitusjoner.
Her følger noen eksempler på hva som anses som problematisk av europeisk hhv amerikansk næringsliv og handelsforhandlere:
Business Europe og EU-kommisjonen: |
USAs industri og USAs handelsminister:
|
|
|
Lekkede dokumenter, analyser og nyhetssaker legges løpende ut på nettstedet www.bilaterals.org.
EU på defensiven
EU-kommisjonen har lagt mye arbeid i å kontrollere informasjonen om TTIP. I et lekket dokument om kommunikasjonstrategien understrekes det at ”EU-landene må passe seg for ikke å komme inn i en defensiv posisjon med å måtte forsvare hva avtalen ikke handler om – for eksempel svakere forbruker- og miljøregler”.
Kommisjonens versjon er at avtalen handler om å «fjerne toll og unødvendige regler og byråkrati». Det loves 10 millioner nye jobber i EU og en vekst i EU på 120 milliarder euro, som skal tilsvare så mye som 545 euro, eller 4500 kroner per husstand.
Også investor-stat-tvisteløsningen skal tones ned, i følge EU-kommisjonen. De folkevalgte og media må ikke forpurre forhandlingene, sier den tidligere danske Europaminister Nick Hækkerup til tidsskriftet Notat i Danmark.
Allerede 22. januar 2014 kom imidlertid Kommisjonen på defensiven. På grunn av omfattende medieoppslag og protester fra fagbevegelse og frivillige organisasjoner, tok Kommisjonen pause i forhandlingene om investorrettigheter, og satte ned et bredt sammensatt utvalg.
Relevant for Norge?
På det norske Utenriksdepartementets hjemmeside står det at regjeringen vil bruke alle kanaler for å få innflytelse på TTIP-forhandlingene. En embedsmannsdelegasjon fra EFTA har vært i Washington for gi innspill til USA.
Videre vil regjeringen bruke vanlige kanaler gjennom EØS-komiteen. Det er også etablert en tverrdepartemental arbeidsgruppe med sikte på å få til en tilsvarende EFTA-avtale med USA. Det er derfor god grunn til å være bekymret for demokratiet også i Norge.
(En noe redigert versjon av en artikkel publisert i Attacs magasin Utveier, nr. 1/2014.)