Regjeringen mangler ikke handlekraft!

Nytt notat: Konkurranseutsatte sykehjem i Norge

Av Helene Bank

Den blåblå regjeringen har forberedt seg godt på regjeringsmakta og har nå satt i gang med å endre fundamentene innafor hver sektor av samfunnet. Tiltakene gjennomføres før det er gjort utredninger og foretatt høringer. Underbygget med ideologiske påstander og påståtte positive virkninger lanseres reform etter reform – gjerne som hastesaker. Det meste skjer uten at reelle kostnader eller sammenheng mellom uttalte mål og foreslåtte tiltak er utredet. Mona Bjørn, nestlederen i Sør-Trøndelag Handel og Kontor, har formulert den blåblå regjeringens reformmetode innen attføringsfeltet på en treffende måte: ”Arbeidsministeren vil endre attføringsfeltet før han har lest sin egen stortingsmelding” skriver Bjørn i Klassekampen 24.6.14. Det gjelder langt på vei de fleste reformene.

Med taxfreekvoter, høyere hastighet på veiene, redningsvestpåbud og segwayfrislepp er både venstresida og sentrumspartiene beskjeftiget, og mediene kan fylles med saker som skaper høylydt engasjement. De nye strukturelle reformene derimot, følges av en tilslørende retorikk av typen ”forsiktige oppmykninger”, ”begrensete endringer”, ”økt valgfrihet”, ”privat innovasjon”, ”maktspredning” med mer. Det politiske kommentatorkorps i media er så fiksert på ”spillet” på Løvebakken at de knapt oppdager det. Slik omformes vårt samfunn i markedets, elitenes og sentraliseringens bilde. De i opposisjonen som har brukt regjeringens første halvår til en meningsløs kritikk av manglende handlekraft (altså for lite blåblå politikk), får nå svar: Regjeringen mangler ikke handlekraft. På sektor etter sektor omformes nå det norske samfunnet. Her er et utvalg av de viktigste forslagene:

Det organiserte arbeidslivet
Professor Knut Kjeldstadli kaller arbeidsministerens forslag til endringer av Arbeidsmiljøloven for Blå salamitaktikk (Klassekampen 24.6.2014). Regjeringen og arbeidsgiverne kaller endringene ”begrensete”, når ministeren åpner opp for mer midlertidighet ved ansettelser, økt adgang til pålagt overtid og lenger gjennomsnittlig arbeidsdag, samt mulighet til å fravike krav om likebehandling av innleide arbeidere. Dette betyr at man skal kunne betale løsarbeid under tarifflønn, skriver Kjeldstadli. Det er de som står nederst på samfunnsstigen som rammes hardest. For velferdsstaten gjorde oppmerksom på disse skillene allerede under valgkampen (her). Vi ser nå at prognosene slår til.

Privatskolefrislepp?
Heller ikke skoleministeren har lest sin egen stortingsproposisjon før han satte i gang med økt kommersialisering av skolen, presentert som en ”forsiktig oppmyking”. Gjennom en ”midlertidig dispensasjonsordning” har Stortinget gitt ham fullmakt til å godkjenne privatskoler uten særskilt formål. Dermed fortsettes det frislepp av kommersielle skoler som hans Høyre-forgjenger Kristin Clemet satte i gang i 2003. For velferdsstaten har dokumentert i eget notat at konsekvensen av en slik dispensasjon er flere kommersielle aktører i skolen. Venstre sikret regjeringen knappest mulig flertall. Eliteprosjektet innen utdanning er dermed i gang. Samtidig øker behovet for omfattende byråkrati for å kontrollere at pengene går til elevene, ikke i kommersielle lommer, ettersom uttak av privat fortjeneste faktisk er forbudt etter dagens Privatskolelov.

Illusorisk valgfrihet i spesialisthelsetjenesten
Helseministeren har på sin side ”glemt” å spørre om kostnadene ved ”fritt behandlingsvalg”, skriver Professor Noralv Veggland (Klassekampen 24.6.14).  Analysen til Veggland tegner et bilde av et helsevesen som industrialiseres, spesialiseres og privatiseres. Foretaksmodellen har lagt grunnen, men stykkprisordningen og standardiseringen av diagnoser er en enda større reform. Modellen er kjent fra USA, som har det dyreste helsevesen i verden, samtidig som de med minst inntekt har det dårligste helsetilbudet, påpeker Veggland.

Lokalstyre på vikende front
Den blåblå kommunereformen legger til rette for færre og større kommuner som en av sine fremste ambisjoner. Den påståtte målsetningen er å styrke lokaldemokratiet og skape større fagmiljøer. Kommuner med mange innbyggere kan til og med bli tilført nye oppgaver, frister moderniseringsminister Sanner. Han vil ikke fortelle hvilke oppgaver, eller ta diskusjonen om oppgaver, før kommunegrensene er lagt. Påstanden som er bærebjelken i argumentasjonen er at interkommunalt samarbeid er udemokratisk.

”Robust” har blitt salgsordet som skal legitimere større kommuner. Realitetene teller ikke. Det er kjent at innbyggerne i små kommuner er mest fornøyd med de offentlige tjenester, og mest delaktig i lokaldemokratiet. Forskerne Jan Erling Klausen, Helge Renå og Marte Winsvold ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) skriver at ”Statens krav til velferdstjenestene er den største utfordringen for lokaldemokratiet. Det blir ikke bedre ved kommunesammenslåing”.

Det er kanskje én realitet som teller. Den er uttalt av den tidligere NHO-sjefen J. G. Bernander: ”Større kommuner vil gi et bedre marked for bedrifter som skal selge varer og tjenester til kommunene. Derfor er en sammenslåingsreform viktig for næringslivet” (Kommunal Rapport 5.1.2012).

For velferdsstaten har analysert både Sanners ekspertutvalg og erfaringene fra den danske kommunereformen.

Sentralisering av skatteoppkrevingen
Mens regjeringen vil tvangssammenslå kommuner (gjennom økonomisk tvang) og friste med flere oppgaver, skal nå skatteoppkrevingen sentraliseres. Det kan tolkes som manglende samstemthet mellom finansminister Siv Jensen og moderniseringsminister Sanner. Det kan også tolkes som at sentralisering vil skje uansett retorikken om økt lokaldemokrati gjennom kommunereform.

Regjeringen vil legge ned 288 lokale skatteoppkrevingskontorer, med en antatt innsparing på 400-500 stillinger. Endringen skal skje fra 1. januar 2016 skriver NRK (23.6.2014). KS-direktør Helge Eide mener at når de lokale innkrevinger oppnår resultater på bare noen få promille under 100 %, kan sentralisert innkreving bli dårligere, med negative konsekvenser for kvaliteten og regjeringens antatte innsparingstall. Ikke minst kan det svekke inntektsgrunnlaget for det offentlige og kommunenes kompetanse på området.

Norsk matproduksjon på norske ressurser?
Regjeringens jordbruksreform startet også med enkelttiltak utenfor jordbruksoppgjøret.  Tillatelse til å øke antall kyllinger i industribruk var egnet til å få noen enkelte kyllingprodusenter på Jæren til å juble, mens Bondelaget og veterinærer advarte mot for mye drit på en plass, og økt medisinering. Endringen druknet i protester under jordbruksoppgjøret. Her har regjeringen vært ærlig. Landbruket skal sentraliseres og industrialiseres og løsrives fra det lokale ressursgrunnlaget. Vedtaket som Stortingsflertallet kom fram til endret ikke nevneverdig retning og hastighet på denne trenden (se sak 3 i dette nyhetsbrevet).

Produktivitetskommisjonen – stramme tommeskruene enda mer
Med inspirasjon fra Danmark nedsatte regjeringen en produktivitetskommisjon med oppgave å kartlegge produktivitetsutviklingen i Norge og foreslå tiltak for å styrke produktiviteten og vekstevnen i norsk økonomi. Professor Jørn Rattsø ved NTNU ble oppnevnt som leder, og blant deltakerne finner vi også lederen av den danske produktivitetskommisjonen, Peter Birch Sørensen, som finansminister Siv Jensen sa de hadde latt seg inspirere av. På samme måte som den danske, er også den norske produktivitetskommisjonen sammensatt av i hovedsak markedsliberale økonomer. For velferdstaten har sett på kritikken mot den danske kommisjonen, og stilt spørsmålet: Hva kan vi lære av danskene?

Et annet Norge
Om regjeringen får gjennomført sine strukturreformer, vil det endre Norge. Resultatet vil være et tøffere arbeidsliv, et mer klassedelt skole- og helsevesen, sterkere privat kapitalmakt, avfolkning av distriktene og et svakere lokaldemokrati. Selv om regjeringen kan få flertall for flere av sine reformer med et av støttepartiene Venstre og Krf i Stortinget, er ikke det norske demokratiet kun basert på ”all makt i denne sal”. I den politiske situasjonen vi er i nå, er også utenomparlamentarisk arbeid avgjørende for å bremse regjeringens ambisjoner om å forandre Norge. Både for å påvirke partiene i Stortinget, men også for å endre den offentlige debatten bort fra segway og myk retorikk. De organisasjonene, bevegelsene, nettverkene og enkeltmenneskene som ønsker en annen politikk enn det regjeringen legger opp til, må styrkes og samles. For velferdsstaten vil bidra til at slike allianser skapes. Dette er utgangspunktet for vårt arbeid framover, og særlig når vi 7. oktober inviterer alle til Velferdskonferansen i Oslo.

 

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.