Av Linn Herning
Trykket i Klassekampen 15.3.2019
At Norges statsbaner/NSB etter 136 år nå skal hete Vy er den endelige manifestasjonen på at jernbanen ikke lengre skal tjene brede samfunnsinteresser. Vår en gang så stolte statsbane, bygget for å binde nasjonen sammen, er i dag er redusert til et konsern som skal overleve i et kommersielt marked. I markedet kan man ikke hete noe så meningsfullt som Norges statsbaner. Da må man hete noe så meningsløst som Vy. At man i tillegg har brukt 280 millioner på dette navneskiftet forteller mye om hvordan selskapet allerede i dag prioriterer sine ressurser.
Hva betyr samfunnsansvar på jernbanen? Det kan for eksempel være at å opprettholde stoppesteder selv om de ikke er lønnsomme, å se det langsiktige i og drive godt vedlikehold, eller at man ser at konkurranse nedover om lønninger, arbeidsforhold og pensjoner har en negativ effekt i samfunnet selv om det kan gi overskudd på Vy sitt budsjett.
Navneskiftet er først og fremst et symbol, men gir en anledning til å diskutere hva som har skjedd med jernbanen, og det statlige eierskapet mer generelt. Tradisjonelt har debatten om statlig eierskap gått på omfang, altså hvor mye skal staten eie. Denne debatten er utdatert i dagens konkurransemodell. For hva skal vi egentlig med statlig eierskap når staten utøver sitt eierskap som en kommersiell bedrift i et konkurranseutsatt marked?
Det er all grunn til å angripe regjeringen for å konkurranseutsette jernbanen. Dette er en grunnleggende endring i rammeverket på jernbanen. Det eneste som mangler nå for å fullføre prosessen er en privatisering av Vy. Men i den konkurranseutsatte modellen som regjeringen nå legger opp til er det nesten uinteressant hvorvidt Vy forblir i statlig eie eller ikke. Vy må uansett tilpasse seg markedet, eller så blir det utkonkurrert. Markedet skaper vinnere og tapere. Markedet tar ikke samfunnsansvar.
Markedstilpasning av jernbanen og endringen av det statlige eierskapet har foregått over lang tid. Under tittelen Fra etat til konsern leverte jeg i 2009 en masteroppgave i historie der jeg studerte endringer i det statlige eierskapet i norsk infrastruktur (herunder jernbane) fra 1970-tallet og fram til 2005. Det avgjørende funnet var at det ikke er omfanget, men formen på eierskapet som var endret. Nå er altså også rammene rundt jernbanen endret, og manifestasjonen av dette er det meningsløse navnet Vy.
Vi kan gjerne diskutere navneskiftet, men egentlig bør vi diskutere hva vi vil med jernbanen og hvilken rolle den skal spille i samfunnet. Poenget med statlig eierskap må jo være at man ønsker å oppnå noe for samfunnet som ikke leveres gjennom privat eierskap og markedskonkurranse. Skal vi komme noen vei i denne diskusjonen må vi først innse at Vy og Norges statsbaner er to helt forskjellige ting. Hvorvidt staten faktisk bør eie Vy i dagens jernbanemarked er jeg usikker på.