Er det mindre skadelig å sette bare halvparten av
kommunenes bestemødre ut på anbud framfor alle? Slik
synes tankegangen hos ledende Arbeiderparti-politikere å
være.
Annerledes er det vanskelig å tolke partileder
Thorbjørns Jagland utsagn om at «hvis kommunene har
sterk produksjon av velferdstjenester, er det ikke så galt
å bruke private krefter. Setter vi bort alt, får de
private nakketak på kommunene og overtar alt.»
(Dagbladet 15. august 2000).
Nå ser det ut til at Ap.s sentralstyre likevel samler seg
om et kompromiss som tar avstand fra konkurranseutsetting i langt
sterkere grad enn programkomiteen opprinnelig hadde tenkt.
Partiledelsens tankegang, slik den kommer til uttrykk over, er
likevel underlig.
Før noen beskylder meg for å være en
ideologisk fanebærer uten evne til nytenkning og omstilling,
vil jeg raskt slå fast: De omsorgstjenestene kommuner og
fylkeskommuner tilbyr i dag er langt fra ufeilbarlige. Det er store
mangler i helsevesenet til tross for at oljepengene spruter opp av
Nordsjøen. Det er behov for omorganisering, en annen og
bedre ansvarsfordeling og nytenkning i forhold til eget jobbansvar.
Dagens system er for lite fleksibelt, ressurskrevende og
stivbeint.
Ny organisering trengs
Svaret på
disse utfordringene er ikke konkurranseutsetting. Det er fullt
mulig å få fornøyde brukere og ansatte med
på laget gjennom nytenkning og nyorganisering, selv om
kommunen fortsatt har både arbeidsgiveransvar og
produktansvar for tjenestene som ytes. Et godt eksempel er
forsøket som drives i Sørum kommune i Akershus.
Initiativet ble tatt av Norsk Kommuneforbund (NKF). Og sammen
med andre fagforeninger er NHS med på en storstilt
modernisering av offentlig sektor i denne kommunen.
Sørum-prosjektet viser at det går an å fornye
offentlig sektor uten konkurranseutsetting og privatisering. En
ledesnor i arbeidet er å få de ansatte med på
fornyelsen og omstillingen. Det skjer gjennom å skape
trygghet og langsiktighet, både med hensyn til
arbeidsmuligheter, lønn, arbeidsmiljø og ved å
sikre opplæring og etter- og videreutdanning.
I privatiseringsdebatten kan offentlig ansatte få inntrykk
av at vi er det største hinderet i forhold til
å skape bedre tjenester for brukerne. Slik skapes
stillingskrig, i stedet for samarbeid. Det er uheldig.
Utarming
Vi har nok av eksempler,
foreløpig flest fra andre land, som viser at det spiller en
rolle om de ansatte er offentlig ansatte eller ikke. Og ikke bare
for pleiepersonalet, men faktisk også for dem som er avhengig
av en plass på sykehjemmet. I Malmø i Sverige kunne en
riktignok vise til at det ble spart noen penger på å la
private, kommersielle firmaer overta eldreomsorgen, men de private
bedriftene hadde stor mangel på personell. De rekrutterte fra
kommunens egne ansatte, men foretrakk de yngste og friskeste.
Kommunen ble sittende med økte utgifter til økt
vikarbruk, sykefravær og rekrutteringsproblemer.
I stedet for å kraftsamle økonomiske og
menneskelige ressurser om en bedre kommunal eldreomsorg, ble den
private kommersielle bedriften en konkurrent til kommunens egne
sykehjem. Bedre eldreomsorg ble det ikke av dette.
For vi kommer ikke utenom det faktum at bedre eldreomsorg
handler om ressurser – økonomiske og ikke minst
menneskelige. Det blir ikke flere hjelpepleiere og omsorgsarbeidere
av at en privat kommersiell bedrift utarmer de kommunale
institusjonene for kvalifisert pleiepersonell.
I dag står flere tusen hjelpepleier- og
omsorgsarbeiderstillinger ledige. Bare Oslo kommune mangler rundt
500 av våre yrkesgrupper i bydelene og på sykehusene.
Konkurranseutsetting av Hovseterhjemmet er ikke noe middel for
å øke rekrutteringen til hjelpepleier- og
omsorgsarbeideryrkene. Men det kan være et middel for å
øke mangelen på kvalifisert personell på de
gjenværende kommunale sykehjemmene i Oslo.
«Konkurranseutseting light»
Når
også Arbeiderpartiet nå ser ut til å la seg
besnære av tanken om konkurranseutsetting og privatisering,
er det på tide å spørre hvorfor det ikke er evne
og vilje til å prøve ut enda flere alternativer a la
Sørum-modellen, enn de tre som nå er i gagn?
Partileder Thorbjørn Jagland syntes å ville selge
inn en form for «konkurranseutsetting light» ved å hevde at
bare dersom ikke alt settes bort til private, vil skaden ikke bli
så stor. Han overser dermed glatt de ankepunktene NHS har
anført over, og som lett kan bli konsekvensen dersom en
haltende offentlig eldreomsorg skal konkurrere om knapp
arbeidskraft med private, kommersielle aktører.
Omstilling og nytenkning er sunt, men da må de som bruker
helsetjenestene og de som produserer dem, sikres trygghet og
langsiktighet. Det er det omvendte som skjer når bestemor
settes ut på anbud.