Kronikk: Trusselen fra middelklassen

Av Asbjørn Wahl
Publisert i
Dagsavisen 30.09.2010

Høyre forsøker på nytt å framstå
som velferdsstatens parti. De siste årene har de fått
sterk inspirasjon fra Sverige. Der har nemlig Moderaterna klart det
kunststykket å gå til frontalangrep på en rekke
av velferdsstatens ordninger under paroler om at de forsvarer dem.
Samtidig har vi fått en ny og litt merkelig debatt om
middelklassens rolle. Sentrale politiske aktører (bl.a.
Jonas Gahr Støre og Bård Vegar Solhjell) har antydet
at det er middelklassens hang til å velge private
løsninger som kan utvikle seg til å bli en av de
viktigste truslene mot velferdsstaten.

Felles for standpunktene er at de begge får økte
vekstvilkår dersom venstresida ikke evner å forsvare
velferdsstaten, eller selv bidrar til å svekke sentrale
elementer av den. Å framstille en troløs middelklasse
som årsaken til dette, er imidlertid å snu saken
på hodet. Det er vel mest fornuftig å gå til
angrep på opphavet til og ikke virkningene av den
førte politikken. Det er derfor all grunn til å se
nærmere på myten om middelklassens trussel mot
velferdsstaten.

For det første er det ikke helt klart hvem som
tilhører denne middelklassen, for debattantene har ikke
vært særlig flinke til å fortelle oss hvem det er
de mistenker for å stå klare til å svikte
vår kollektive velferd. Dersom det er snakk om store
folkegrupper, så går jeg ut fra at vi raskt kommer inn
på grupper som lærere, sykepleiere, sosialarbeidere,
ansatte i offentlig administrasjon osv.

Det er sikkert noe ulike oppfatninger om velferdsstaten
også i disse gruppene. Erfaringene fra de siste årene
er imidlertid at de i all hovedsak har stått skulder ved
skulder i forsvaret av velferdsstatens landevinninger. De har
bekjempet kommersialisering og privatisering, de har bekjempet en
svekking av pensjonssystemet, de har forsvart
fellesløsninger, universelle rettigheter og en kollektiv
lønnsdannelse. Hvorfor pekes da disse gruppene nå ut
som en framtidig trussel mot velferdsstaten? Står vi ikke i
realiteten overfor en rekke andre trusler?

For eksempel å presse på for mer privatisering,
konkurranseutsetting og offentlig-privat samarbeid; å bidra
gjennom avreguleringer, skattepolitikk og den økonomiske
politikken til at forskjellene i samfunnet øker; å
innføre en pensjonsreform som svekker omfordelingen i
samfunnet; å gjennomføre New Public
Management-inspirerte reformer på område etter
område innen offentlig sektor; å påføre
seg selv en skattepolitisk tvangstrøye som hindrer oss i
å bruke nødvendige ressurser for å løse
sosiale problemer; å tillate et system som slipper
multinasjonale selskaper, eid av finansspekulanter, registrert i
skatteparadis, inn i kjernen av vår velferd – det er
alt sammen viktige trusler mot velferdsstaten.

Skal vi sikre velferdsstatens framtid, er det nok nyttigere
å diskutere disse sakene, enn middelklassens
påståtte troløshet. Det kan også
være fornuftig å se litt nærmere på hva det
er vi egentlig slåss for når vi sier at vi kjemper for
velferdsstaten. Det dreier seg selvfølgelig om økte
bevilgninger for å sikre at de offentlige velferdsordningene
følger velstandsutviklingen i samfunnet. Velferdsstaten
dreier seg imidlertid ikke bare om penger. Det er ikke alltid en
gang det viktigste.

Det land i verden som bruker størst andel av sine
ressurser til helsevesenet, er USA. Etter våre mål er
det knapt nok å regne som en velferdsstat. USA har likevel
noen av verdens kvalitativt beste helsetjenester – for dem
som kan betale. Når vi snakker om velferdsstat, snakker vi
med andre ord ikke bare om hvor mye ressurser som brukes, eller om
kvaliteten på tjenestene er høy. Vel så viktig
er tilgjengeligheten til tjenestene – dette at den gjelder
for alle uansett betalingsevne.

I tillegg må vi se på måten velferdstjenestene
organiseres og blir til på. Mennesker må føle
seg verdsatt for å yte sitt beste. De må møtes
med tillit. Deres erfaringer og deres kompetanse må tas i
bruk. Deres engasjement og skaperevne må frigjøres,
ikke bindes og lukkes inne i byråkratiske mistillits- og
kontrollregimer ovenfra. Det er her vi kolliderer så
fundamentalt med New Public Management-tenkningen.

En svekking av velferdsstaten betyr derfor ikke at
høykvalitetsskoler eller -sykehus forsvinner. Det betyr
først og fremst at forskjellene øker, og at
tjenestene dermed ikke blir tilgjengelige for alle. Det kan skje
ved at markedet overtar en større del av velferden, ved at
egenandelene øker, ved at behovsprøving
gjeninnfører ydmykelser og underdanighet, ved at
økende inntektsforskjeller skaper geografiske gettoer, der
de rikes lokalmiljøer tiltrekker seg de beste
velferdstjenestene.

I siste instans er det maktforholdene i samfunnet som avspeiles
i de ulike velferdsmodellene. Klarer venstresida å gå
inn i denne kampen, slik at demokratisering blir stående mot
kommersialisering, ja, så vil middelklassen bli en god og
viktig alliert – og Høyre vil få store problemer
med å framstå som velferdsstatens garantist.

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.