Kronikken stod på trykk i Dagbladet
05.01.2011
NÅR NHO i dag
samles til sin årskonferanse, er det blant annet for å
dyrke sine myter om velferdsstaten. «Velferdsfellen»
har de satt som tittel på årets konferanse. Går
vi nærmere inn på hva de sikter til med denne
betegnelsen, viser det seg at velferdsordninger som mange av oss
ser på som noen av de beste kvalitetstegn på det norske
samfunn, framstilles som en trussel, eller altså en felle, i
NHOs virkelighetsbilde.
For å underbygge dette, trenger arbeidsgiverne myter, for de
har lite å hente i eksisterende kunnskap om feltet. På
flere områder trekker nemlig denne i motsatt retning av det
NHO hevder.
LA OSS SE PÅ noen av disse mytene. I
invitasjonen hevder arbeidsgiverorganisasjonen at sjenerøse
trygder og gode lønninger skyver eller trekker mange ut av
arbeidslivet. På grunnlag av denne udokumenterte
påstanden spør de så retorisk: «Er det
realistisk å minske andelen utenfor arbeidslivet uten å
akseptere større forskjeller?» De uuttalte svarene er
åpenbart at NHO mener at velferdsordningene er for gode og
minstelønningene for høye.
Dette har NHO alltid ment, så det overrasker ikke. Det nye i
år er at arbeidsgiverne prøver å innta
posisjonen som talsmann for dem som «faller utenfor».
De hevder indirekte at flere vil komme i arbeid hvis vi svekker
trygdeordningene og reduserer minstelønningene, og dermed
øker forskjellene i samfunnet.
INNEBYGD I disse formuleringene finner vi to
viktige myter:
• Den første myten er at folk «velger»
trygd framfor arbeid. NHO spiller med andre ord på den
velkjente myten om at det er enkeltpersoners arbeidsmoral, og ikke
arbeidslivet, det er noe galt med.
• Den andre myten er at det er for stor likhet i det norske
samfunnet, og at større forskjeller vil fremme
yrkesdeltakelsen.
Dersom vi bryr oss om å sjekke dataene som finnes på
dette feltet, ser vi at i realiteten er det omvendt.
Det er særlig sykelønna, men også
uføretrygden, som hevdes å være for høy
— slik at folk «velger å bli
uføretrygdet» eller «tar en tredagers».
Dette er en grov fortegning av virkeligheten. Det er vanskelig
å få uføretrygd i Norge, og betingelsene har
vært strammet inn i flere omganger de siste par
tiårene. Trygden innvilges etter strenge, medisiniske
kriterier og er eventuelt «endestasjonen» etter en lang
periode med arbeidsavklaringspenger, vurdering av restarbeidsevne,
omskolerings- og rehabiliteringsforsøk. Dessuten er det
svært lite attraktivt å leve av trygd.
NÅR DET GJELDER sykefraværet, så
var det i 3. kvartal i år lavere enn tilsvarende tall ti
år tidligere. Det egenmeldte korttidsfraværet har
ligget stabilt på ca 1,3 – 1,5 prosent gjennom hele perioden
etter at full lønn under sykdom ble innført i 1978.
Dessuten er man ikke utenfor arbeidslivet fordi om man må
være borte i korte perioder på grunn av sykdom. I en
studie fra Frisch-senteret (november 2010) konkluderes det klart
med at sykdom, ikke arbeidsmoral, avgjør hvor mye man bruker
egenmelding. I studien hadde forskerne studert sykefraværet
ved et stort norsk konsern som deltok i ordningen med Inkluderende
arbeidsliv. Der man kan ta inntil åtte sammenhengende
fraværsdager med egenmelding — totalt 24 dager i
året. Konklusjonene var usedvanlig entydige:
• Svært få arbeidstakere tar seg fri mer enn tre
dager i strekk med egenmelding.
• En stor andel har overhodet ikke egenmeldt sykefravær
i løpet av et år.
• Så godt som ingen bruker hele kvoten på 24 dager
i året.
• Egenmeldt fravær er ikke høyere på
mandager/fredager enn ellers i uka.
• De som har egenmeldt fravær, kommer tilbake på
jobb lenge før de må.
NHOS ANDRE MYTE, om at det er for stor likhet i
det norske samfunnet, og at større forskjeller vil fremme
yrkesdeltakelsen, savner enhver forankring i virkeligheten. Det
finnes ingen som helst positiv sammenheng mellom store
lønnsforskjeller og økt sysselsetting. Tvert i mot:
Den statistiske sammenhengen som finnes, er omvendt. I land med
små lønnsforskjeller er sysselsettingsraten (andelen
av befolkningen i arbeid) jevnt over høyere enn i land med
større lønnsforskjeller.
Alle EU-land med større lønnsforskjeller og
høyere andel lavtlønte (working poor) enn Norge, har
vesentlig høyere arbeidsløshet. Alle land med
arbeidsløshet på norsk nivå, Nederland, Sveits
og Østerrike, har lavere andel lavtlønte enn Norge
(unntatt ministaten Luxemburg). Det er landene med de laveste
minstelønninger og de svakeste velferdsordninger som har den
høyeste ledigheten og den mest utbredte fattigdommen.
I kombinasjon med gode velferdsordninger bidrar høye
minstelønninger til mer verdiskaping, lavere ledighet og
mindre fattigdom. Man skal ha sterke ideologiske skyggelapper for
å påstå det motsatte.
I DET HELE TATT er det bemerkelsesverdig med all
denne sutringen over «utenforskapet» fra NHOs side. Til
tross for et stadig mer krevende og til dels brutalt arbeidsliv, er
nemlig Norge på verdenstoppen i yrkesdeltakelse.
Kvinnekampen, med full barnehagedekning og gode velferdsordninger
for barnefamilier, skal ha mye av æren for det, ettersom det
har lagt grunnlaget for en av verdens høyeste kvinneandeler
i arbeidslivet. Også for de eldste aldersgruppene (55-64
år) hadde Norge i 2009 en sysselsettingsrate langt over
OECD-gjennomsnittet (henholdsvis 68,7 og 54,5 prosent), og den er
økende.
DET FINNES en rekke viktige utfordringer for den
norske velferdsstaten. Tiltakende sosial dumping og økende
forskjeller og fattigdom (f.eks. 100 000 fattige barn i Norge, i
følge FAFO) er noen av de viktigste. På
arbeidsmarkedet er det dessuten store utfordringer med
utstøting og økende press. Dersom NHO virkelig
ønsker å bidra til å øke yrkesdeltakelsen
ytterligere i Norge, kan de for eksempel legge ressurser inn
på følgende tre områder:
1. 20.000 funksjonshemmede roper etter å komme ut i
arbeidslivet, men får ikke jobb. De representerer en bred,
allsidig og til dels høy kompetanse, men fordommer og
manglende vilje til å legge til rette forholdene på
arbeidsplassen utgjør viktige barrierer. Skaff dem
jobb!
2. Titusener av særlig kvinner arbeider ufrivillig deltid. De
vil enten ha full jobb eller i alle fall en utvidelse av jobben
slik at de lettere kan forsørge seg selv og tjene opp
rettigheter i velferdsstaten. Gjør noe med det!
3. Svært mange føler seg presset ut av arbeidslivet
før de egentlig ønsker det på grunn av
økt arbeidsintensitet, økende avmakt, liten
innflytelse og kontroll over egen arbeidssituasjon, stress og
utrygghet på grunn av jevnlige runder med anbud og
konkurranseutsetting. Demp presset i arbeidslivet!
HELLER ENN Å fremme økende
forskjeller og mer fattigdom, som vil bli resultatet av NHOs
politikk, er det all grunn til å slå ring om gode
velferdsordninger. Det er med andre ord ingen grunn til å
gå i NHOs velferdsfelle.
Se også de relaterte sakene NHO på
ville veier (05.01.2011) og NHO-fella (12.01.2011).
Se også For
velferdsstatens ekstrautgave av nyhetsbrevet (05.01.2011) som
oppsummerer debatten og nyhetsbildet.