Av Svenn Arne Lie
Trykket i avisa Klassekampen 24.04.2013.
Det var ikke trusselen om at «alternativet er verre» som ga rødgrønn valgseier i 2005.
Støtten og mobiliseringsgrunnlaget for dette alternativet var krav til ny politikk fra de breie medlemsorganisasjonene, representert ved fagbevegelsen, bondeorganisasjonene og natur- og miljøvernbevegelsen.
Politikk handler ikke om partitopper som truer velgerne med dårligere alternativer, men om å skape tydelige valg i saker som betyr mye. Ifølge ferske tall fra Fafo er befolkningen i Norge i dag mer for skatt, omfordeling og offentlig velferd enn de var for 20 år siden. Motstanden mot privatisering og markedsrettingen av offentlige forvaltningsoppgaver er økende. Støtten til å betale mer skatt for å verne om de folkestyrte fellesskapsoppgavene er stor. Stor er også motstanden mot mål og resultatstyring, selskapssjuka, New Public Management og andre forretningsetterligninger i offentlig sektor.
Det er lite som tyder på at det er velgerne som hindrer en tydeligere rødgrønn politikk. Alternativet til å markedsstyre offentlig sektor, er noen ganger enkelt. Nemlig å ikke gjøre det.
At velgerne blir mer venstrevridde, uten at begeistringa for de rødgrønne partiene stiger, kan virke som et paradoks. Dette gir grobunn for desperate løsninger. Det vanlige svaret når folk ikke gjør som partiene vil, er at partiene «ikke nådde fram med budskapet sitt». Ideen om at politiske partiers fremste oppgave er å nå fram med budskap, ikke å utvikle politikk gjennom å representere ulike velgergrupper med ulike samfunnsinteresser, skaper behovet for kommunikasjonsarbeidere som skal hjelpe partiene med å få dette budskapet fram. Dette gjør partiene enda likere hverandre, og avstanden mellom velgere og partieliter framstår som stadig større.
At venstrevridde velgere ikke støtter opp om den rødgrønne regjeringa, handler ikke om regjeringsslitasje eller at partiene ikke har nådd ut med budskapet sitt. Med tanke på hvor mange personer som jobber med kommunikasjonsformidling, er det utenkelig at budskapet fra de rødgrønne ikke har nådd fram.
Men kan det hende at potensielle rødgrønne velgere ikke støtter budskapet de blir servert, at de rødgrønne partiene ikke har tydelig nok rødgrønn politikk for velgere som er stadig mer kritiske til markedsrettingen av fellesskapets verdier? Kanskje svaret er enkelt, at disse rødgrønne velgerne trenger en rødgrønn politikk å stemme på, ikke bare partier å stemme imot?
Når rødgrønne politikere uttaler at de både er for å bruke mer penger på offentlig helsevesen og samtidig for å bruke mer penger på privat helsevesen, så lokkes rødgrønne velgere ned i sofaen. Og når rødgrønne politikerne sier at de ikke er allergiske mot private aktører innen helsevesenet, men bare skeptiske til at de tar ut så mye profitt, viskes skillet mellom de rødgrønne og høyresiden ut i helsepolitikken.
Hvor mye mer eller mindre av fellesskapets skattemidler mener de rødgrønne at det er greit å overføre til kommersielle velferdsaktører? Og hva er forskjellen mellom forretningsstyrte helseforetak og Høyres forslag om sjukehus-AS?
Skal den rødgrønne regjeringen vinne valget, må den mobilisere rødgrønne velgere. Ikke henge seg opp i teorien om flytvelgere. En slik mobilisering krever at de fører en annen politikk, at de har andre standpunkt enn høyresiden, i saker som er avgjørende for rødgrønne velgere. En rødgrønn regjering som på viktige saksfelt legger seg mot høyre, og interesseorganisasjoner som lar dette skje, er oppskriften på høyresidas valgseier i 2013.