Utsalg og nedsalg: Slik skal landet bygges ned og forskjellene opp

Ambisjonene og programpunktene for et annerledes Norge er mange: ”Liberalisering av internasjonal handel, åpning for fri konkurranse bl.a. innen skinnegående transport, utvikling, drift og vedlikehold av flyplasser og drift av ferjestrekninger. Fri konkurranse innen post- og pakketjenester – oppheve reservasjonen mot EUs tredje postdirektiv. OPS som gjennomføringsstrategi på flere større vei- og jernbaneprosjekter og med flere utenlandske entreprenører”, heter det blant annet i regjeringas politiske plattform. Vi kan altså vente oss et taktskifte i kommersialiseringen av landet.

Mange sentrale samfunnsområder i Norge er gjennom offentlig kontroll skjermet fra en ren markedslogikk. For eksempel gjelder det fellesskapets kontroll med oljeressursene på sokkelen og med våre viktige vannkraftressurser. Dette er områder hvor regulering, offentlig eierskap eller konsesjonslovgivning har vært sentrale i den samfunnsmessige forvaltningen. Innen landbruk og fiske har samfunnsmessig styring og regulering vært avgjørende. I tillegg har viktig infrastruktur – som jernbane, post, kraftnett, veier og flyplasser – i all hovedsak vært under offentlig eierskap, drift og kontroll. Dette har vært viktige politiske virkemidler i byggingen av landet.

Barnehager, barnehjem, skoler, sykehus og sykehjem; gjennom velferdsstaten bygget man opp et grunnleggende sikkerhetsnett for landets innbyggere i alle livets faser. Skattefinansiering og universelle rettigheter gjorde slike tjenester solidariske, omfordelende og billige, og satte dem i stand til å ivareta grunnleggende samfunnsbehov som ikke kan dekkes gjennom markedet.

Denne virkeligheten har allerede vært utfordra gjennom ulike former for avregulering og kommersialisering de siste 30 årene. Med den blåblå regjeringas politiske plattform blir utviklinga satt i høygir. Nå skal private, kommersielle interesser inn i det meste, samtidig som regjeringa også vil ”redusere statens direkte eierskap i norsk økonomi”. Selv om regjeringsplattformen ikke sier direkte hvor nedsalget skal komme, har det likevel nylig kommet klare signaler fra toneangivende høyrepolitikere. Å skulle styrke det ”private norske eierskapet”, som plattformen fremhever, betyr i klartekst å privatisere stadig mer av fellesskapets eiendom og tjenester, mens man samtidig skal skattlegge og regulere stadig mindre. Bygger man opp et stort parallelt tilbud basert på privat eierskap, vil det ikke bare undergrave de offentlige velferdstjenestene gjennom å trekke viktige ressurser ut av dem. Det vil også gjøre samfunnsmessige prioriteringer mye vanskeligere, samt gi ytterligere vekst til en klasse av økonomisk motiverte velferdsprofitører.

I oljesektoren vil man ha mer konkurranse om konsesjoner og operatørskap. Energiloven skal endres slik at andre enn Statnett, altså private aktører, også skal kunne eie og drive kraftlinjer til utlandet. I fiskerinæringen vil man ytterligere favorisere de store kapitalinteressene, gjennom innføring av tidsubegrensede strukturerte kvoter, og liberalisering av leveringsplikten. Resultatet av en slik politikk er eiermessig konsentrasjon og geografisk sentralisering.

”Fri etableringsrett og stykkprisfinansiering direkte til den tjenesteprodusent forbrukeren velger” skal bidra til den uttalte visjonen om ”at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet”. Regjeringen vil innføre fritt behandlingsvalg av sykehus, rusinstitusjoner og tilbud innen psykisk helse, fritt rehabiliteringsvalg, fritt omsorgsvalg, fritt skolevalg og gi kommunene rett til fritt å velge barnevernstiltak, med andre ord åpne for kommersielle aktører innen alle disse områdene.

Erfaringer fra bruk av anbud innen sykehjem og utviklingen innen barnehagesektoren viser at det er kommersielle aktører som vil dominere disse nyåpnede markedene – mens de ideelle presses ut.

En ny privatskolelov skal igjen åpne for kommersielle interesser, som under Bondevik II-regjeringa, da aktører som det skandalebefengte Akademiet-konsernet og John Bauer-skolene fikk tilgang til offentlige midler. Nå vurderes det på toppen av dette å gi dem kapitaltilskudd til utvikling/opprustning av eiendom, akkurat det tiltaket som har sikret mange av de norske barnehagebaronene millionformuer.

Kommersielle aktører vil selvsagt sikte seg inn mot de enkleste og mest lønnsomme pasientene/elevene/barna/eldre, og samtidig trekke store ressurser ut av de offentlige tilbudene.  Kompetent helsepersonell, pedagoger og andre grupper som jobber i disse sektorene finnes ikke i ubegrenset antall. I tillegg bidrar kommersialiseringen til omfattende forskyvning av makt. Vi har allerede erfart hvordan kommersielle aktører bevist bruker sin markedsposisjon til å motarbeide regulering av deres profitt (jfr. barnehagesektoren).

I landbruket varsles radikale endringer. Konsesjonsloven, boplikten, delingsforbud, priskontroll og odelsbestemmelsen skal bort. Driftsplikten vurderes også fjernet. Importvernet skal senkes for å nå ambisjonen om mer frihandel. Samtidig skal man gjøre norske bønder ”mindre avhengige av direkte overføringer” – en åpenbar selvmotsigelse. Det samme gjelder den uttalte visjonen om mer handel med fattige land gjennom tollreduksjoner.

De fattigste land har allerede tollfrihet til Norge. De som vil vinne på redusert tollvern på landbruksvarer, er derfor de store industrilandenes kapitaliserte jordbruksinteresser, som dermed vil styrke sin allerede sterke konkurranseposisjon i Norge på bekostning av de fattigste landende. Økt konkurransefordel for industrijordbruk er tydeligvis en ønsket utvikling for landbruket – også her til lands. Man vil nemlig ”åpne for aksjeselskap som selskapsform i landbruket”. Ettersom aksjeselskap allerede finnes innen drift, må en slik formulering tolkes i retning av at aksjeselskaper også skal kunne eie jord og motta statstilskudd, samt at størrelsesbegrensningene vil oppheves. Produksjonsstøtten skal samtidig bort fra areal og over til volum. Sammen vil det akselerere omleggingen til en gjeldsdrivende stordriftsmodell, som gjennomgående har vist seg lite lønnsom og bærekraftig.

I arbeidslivet vil regjeringa svekke stillingsvernet gjennom åpning for flere midlertidige stillinger og mer innleie fra vikarbyråer. Den vil også svekke arbeidstidsbestemmelsene, blant annet gjennom økt adgang til gjennomsnittsberegning av arbeidstid, særlig for hva som skal kunne avtales lokalt. Dette vil gi arbeidsgiver større makt, mens folks frihet til å disponere sin egen tid vil bli begrenset.

”Det skal lønne seg mer å jobbe, spare og investere”. Skattelettelser skal gis til de aller rikeste, blant annet gjennom at formuesskatten trappes ned. I tillegg kommer en fjerning av arveavgiften, som vil bidra til økt reproduksjonen av klasseforskjeller, slik at de i enda større grad går i arv. Flere andre skattereduksjoner og fradrag skal tilfalle de med penger nok til å spare (eksempelvis bolig- og pensjonssparing). Samtidig skal et fradrag for oppussningsarbeid i hjemmet utredes. De som har mest penger å bruke på sparing og verdioppgradering, får altså, i likhet med rentefradraget, de største subsidiene over statsbudsjettet.

De som sliter mest på arbeidsmarkedet, skal imidlertid utsettes for ei ytterligere tilstramming av de mest disiplinerende og nedverdigende deler av arbeidslinja. Tvangsarbeid skal innføres for trygd og sosiale ytelser (”forventninger” og ”krav” til aktivitet), enten det er produktivt eller ikke. Uføre rammes gjennom kutt i uførepensjonen, barnetillegget for samme gruppe skal vurderes fjernet. I stedet for å hjelpe enkeltmennesker som ønsker å integreres på arbeidsmarkedet gjennom målrettede tiltak, velger man heller å styrke et mistillitssystem hvor nøden i ytterste konsekvens skal tvinge den enkelte til aktivitet, produktiv eller ikke. En skjerping av krav- og mistillitsregimet har allerede rammet mange. Kommentator Hege Ulstein i Dagsavisen har sagt det veldig treffende: ”Krigen mot snyltere og snytere er så effektiv at folk som har behov for og krav på hjelp ender som kanonføde”.

Konklusjonen er klar: Regjeringsplattformen levner ingen tvil om den blåblå regjeringas ambisjoner om å endre Norge til et mye mer markedsstyrt land, der sterke kapitalinteresser framstår som vinnerne.

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.