Av Linn Herning
Debatten etter Lars Risans innlegg i Klassekampen 4. desember om målstyringsvanviddet i skolen, er svært betegnende. Svaret fra Utdanningsdirektoratets divisjonsdirektør for innhold og utvikling (KK 11.12.2013) er en studie i et teoretisk og nedlatende systemforsvar: ”I kronikken påpeker Risan at det er 45 kompetansemål, 69 læringsmål og 182 kjennetegn på måloppnåelse. Vi ser at dette er overveldende for Risan og hans sønn. Det er imidlertid viktig å peke på at kjennetegn for måloppnåelse ikke er mål, men ment som en hjelp i vurderingsarbeidet.” Risan har med andre ord misforstått, og systemforvalteren ser det som sin oppgave å forklare hvordan Risan burde forstått det, altså hvordan det er tenkt å fungere. Slik kan all kritikk basert på erfaringer avvises med at intensjonene var gode.
Et annet studieobjekt er kronikken til direktør i Direktorat for økonomistyring (DFØ). (KK 7.01.2014.) Han påpeker på en nedlatende, men raust overbærende, måte at statlig styring er kompleks, og at kritikken derfor sjelden er god. Så drar han gjennom et arsenal av retoriske forsvarsvåpen. Først en forklaring av hvordan styringssystemet som ”rendyrket styringsprinsipp” fungerer: ”Jeg kjenner ikke til noe styringsprinsipp som i større grad innebærer tillit til fagfolkene som skal gjøre jobben” Videre skriver han at kritikken mot økonomifokus, byråkratisering, kontrollmani, tellekanter og målforskyving (fra det som teller til det som kan telles), ikke rammer styringsprinsippene, men praksisen, dosen eller verktøyene man har tatt i bruk. Det er mulig at ”godt utført mål- og resultatstyring” i teorien er ubyråkratisk, kvalitetsfokusert og gir rom for skjønn og tillitt, men når praksis gjennomgående viser det motsatte, så er det mer interessant enn teoriens postulater.
Trossetningene i mål- og resultatstyring, som hærføreren fra DFØ også henfaller til, er varianter av: ”I styring er det avgjørende å formulere målene så man får det man virkelig vil ha” og ”Å sette mål er kjernen i god styring”. Ingen er uenige i at man må ha mål å styre etter, men det betyr ikke at mål- og resultatstyring er eneste mulige styringsform. Det er heller ikke slik, som det gjerne gis inntrykk av, at man tidligere drev offentlig virksomhet uten noe konkrete formål.
Mål- og resultatstyring er ikke hvilken som helst styring etter mål, men en styringsform som forutsetter at all aktivitet kan brytes ned til klare måltall som deretter kan resultatevalueres. Det er kravet om tallfestet eller fargekodet resultatevaluering og streben etter ”enkel” og ”objektiv” styringsinformasjon som skiller mål- og resultatstyring fra andre styringsformer, og som gjør den uegnet for offentlige tjenester. Dette har tidligere forsvarssjef, Sverre Diesen, formulert godt i kronikken ”Strategisk styring og ledelse i norsk offentlig sektor” (Minerva 30.08.2013): ”kanskje det rett og slett ikke lar seg gjøre å måle effekten av tjenesteyting i offentlig sektor med et mål som både er aggregert nok til å være interessant, og presist nok til å være gyldig.”
Diesen beskriver også den innebygde automatikken i systemforsvaret: ”Tusenvis av byråkrater sendes på kurs for å lære om balansert målstyring, horisontal samhandling eller andre eksemplarer fra floraen av modeller innenfor rådende styringsteoretisk gruppetenkning. Derfra kommer de tilbake som overbeviste konvertitter til den nye lære. I noen tilfeller har styringsbyråkratiet fått et omfang som har gjort det mulig bortimot å skape seg en karriere på å forvalte kunnskapen om disse metodene og deres velsignelser. (…) Intet byråkrati vil i slike tilfeller se det som en oppgave å sette spørsmålstegn ved sin egen grunnleggende måte å fungere på, langt mindre ved hele sin eksistensberettigelse.”
Denne analysen kan overføres til akademikere eller konsulenter som har mål- og resultatstyring som sitt levebrød. Derfor får vi stadig kronikker, bøker og avhandlinger som forsvarer systemet ved å si at problemene skyldes at det ikke er gjennomført på riktig måte eller i riktig dose, og at løsningene er nye, andre eller færre mål – eventuelt mer av det samme.
Systemforvalterne har et godt argument, nemlig at alternativene er utydelige. Det var her de rødgrønne partienes forsømte en stor mulighet. Med regjeringsmakten kunne de satt i gang arbeidet med å frembringe konkrete og tydelige alternativer til dagens styringssystem. Men fremfor å lytte til fagfolk med praktiske erfaringer eller brukere av offentlige tjenester, lot de systemforvalternes autopilot sette agendaen og ble systemforsvarere selv. Derfor vil alle gode tiltak fra de rødgrønne, slik som Lysbakkens anerkjennelse av behovet for en tillitsreform, møtes med naturlig skepsis.
Skal partiene på venstresiden, og interesserte sentrumspartier, utforme et troverdig styringssystem, holder det ikke med ord. I dagens situasjon utenfor regjeringsmakt, har de fortsatt store muligheter til å bruke sine posisjoner i kommuner og fylkeskommuner til å utforme, utprøve og realisere former for styring som kombinerer folkevalgt politikk med demokratiske prosesser internt i etater og institusjoner.