Teori og profittpraksis

av | jun 11, 2018 | Markedsretting

Innlegg: Mammons beste barn

Fortjenesten i kommersielle barnehager er mer enn tre ganger så høy som gjennomsnittlig avkastning på Oslo Børs. Overføringer fra staten kaster mer av seg enn de fleste andre investeringsobjekter.

Stadige nyhetssaker om milliongevinster i selskaper som driver med barnevern, barnehager og asylmottak på skattebetalernes penger, har banet vei for kravet om profittfri velferd. Reaksjonene har ikke latt vente på seg: Velferdsprofittørene og deres talspersoner, stempler kravene om profittfri velferd som kommunisme. «Skal det ikke være lov å tjene penger!?».

Civita klemmer ut enda en rapport som forklarer oss hvordan markedsøkonomien fungerer. I teorien. Kommersielle barnehageeiere lærer oss hvordan konkurranse og profitt gir effektivitet og innovasjon. I teorien. Høyresidens politikere lekser opp hva offentlig sektor kan lære av privat næringsliv. I teorien.

Når teoriene legges til side, er det, enkelt fortalt, to måter investorer kan tjene penger på. Enten ved å skape nye penger, eller ved å tjene penger på penger som allerede er skapt. Ingen av delene er verdiskapning, og næringspolitikken kan ikke forholde seg nøytralt til dette. At nye verdier skapes (verdiskapning) og at gamle penger stiger i verdi (verdistigning) er ikke det samme. Og det har langt ifra samme nytte for samfunnsutviklingen. Eiendomsmarkedet er et godt eksempel på dette.

Den økonomiske politikken handler nettopp om hvordan og på hva pengene tjenes. Kravet om profittfri velferd innebærer at bevilgningene til skattefinansierte velferdstjenester, penger som altså allerede er skapt, skal gå til å løse samfunnsoppgaver. Ikke overføres til privat profitt. Kravet innebærer altså at private investorer uten problemer kan fortsette å skape verdier og arbeidsplasser gjennom å kreve avkastning for sin investerte kapital i transportvirksomheter, rørleggerfirma, reiselivsbedrifter, treforedlingsindustri og mye mer.

Debatten om profittfri velferd handler om en grunnleggende forskjell på forvaltning og forretning. Mens formålet til kommersielle virksomheter er lønnsomhet gjennom å styre virksomheten slik at kapitaleierne får sin avkastning, er formålet til forvaltingen å prioritere fellesskapets skattepenger i tråd med de målene, behovene og samfunnsoppgavene som fellesskapet har bestemt. Selv om, eller nettopp fordi, det ikke er lønnsomt. Profitt er ikke et egna, eller ønska, prioriteringsverktøy for styringen av barnevern, barnehager og hjemmehjelpstjenester. Så enkelt.

Velferd uten profitt er nødvendig hvis vi bedre skal fordele og forvalte velferdstjenestene våre i tråd med politiske formål. Samtidig er profittfri velferd god næringspolitikk. I Norge har vi skapt verdier og omfordelt velferd i en utstrekning få andre land kan vise til. Vi har lagt til rette for næringsvirksomhet slik at verdier kan skapes i tråd med målene med samfunnsutviklingen. Kjernen i denne blandingsøkonomien har vært nettopp et tydelig skille mellom forvaltning og forretning.

Når kommersielle aktører kan hente sin avkastning innenfor den skattefinansierte velferdssektoren, vitner dette om en manglende forståelse for skillet mellom forretning og forvaltning. På den ene siden ødelegges forvaltningsformålet til offentlig sektor fordi man etterligner lønnsomhetsformålet til forretningen.

Samtidig svekkes den framtidige verdiskapningen når investeringene til et næringsliv som skaper verdier gjennom produksjon, skal konkurrere med velferdsprofitører som tjener penger på penger som allerede er skapt (skatt).

At noen tjener penger, betyr ikke at verdier skapes. Å bli rik på bevilgninger fra fellesskapet er ikke verdiskapning. For hvilke verdier skapes av at et elektrikerfirma som henter sin inntjening i markedet, legger ned og omdanner seg til et barnehageselskap finansiert av våre skattepenger?

Når vi nå fører en politikk som åpner opp skattefinansierte velferdstjenester for privat investorkapital, og der avkastningen i tillegg er høy og risikoen er lav, så vil det være mye mer penger å hente på å plassere investeringene sine i en skattefinansiert barnehage, enn i et rørleggerfirma, et hotell, en treforedlingsbedrift eller et slakteri.

Forestillingene om at «privat rikdom betyr at verdier skapes», er ikke bare feil. Den bidrar også til en politisk tilrettelegging for at privat profitt jages i skattefinansierte flyktningmottak, barnehager, sjukehjem og barnevernsinstitusjoner, framfor investeringer til å utvikle norsk næringsliv.

Verdiskapning og næringsutvikling er derfor på flere områder i åpen konflikt med den politikken som velferdsprofitørene trenger for å skape sine pengeverdier på offentlige bevilgninger til velferdstjenester.

Å lage politikk basert på en forståelse av at barnehagekonsernet Espira er en verdiskaper på linje med industribedriften OSO Hotwater som lager varmtvannsberedere, river beina både under verdiskapningen og velferden.

Å slippe løs kommersielle selskaper i de skattefinansierte velferdstjenestene våre, er derfor ikke bare dårlig fordelingspolitikk. Det er også elendig næringspolitikk.

 

svennarnelie@gmail.com

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.