Av Asbjørn Wahl
Publisert i Dagsavisen og på nyemeninger 20.07.2018 – under tittelen Ellevill kommersialisering.
Kampen om privatisering av offentlige velferdstjenester har nådd nye høyder de siste årene, ikke minst gjennom avsløringen av velferdsprofitørenes elleville jakt etter høyest mulig profitt, samt den hangen mange av dem har til å plassere selskapene sine i skatteparadis. Dette avslører mer enn noe hva som ligger deres hjerte nærmest. Og systemet oppmuntrer dem til det.
Markedsliberalistene og investorene har ivret etter å få denne debatten til å handle om «valgfrihet», «mangfold», «innovasjon» og «kvinnelige gründere» – heller enn det å få sugerør ned i de offentlige pengebingene. Nå har imidlertid den politiske kampen omkring kommersialisering av velferdstjenester gått inn i en ny fase, utmerket illustrert gjennom rapporten konsulentselskapet BDO nylig utarbeidet for Kunnskapsdepartementet, som på punkt etter punkt bekrefter det kritikerne har påpekt i mange år.
En ting er imidlertid å påpeke og dokumentere kommersialiseringens negative effekter. Å råde bot på problemene gjennom politiske tiltak, er noe annet. For å gjøre det, må vi gå dypere inn og analysere drivkreftene bak kommersialiseringen. Hva er det som gjør at mange internasjonale investeringsselskaper og andre pengesterke aktører nå satser så sterkt på offentlige velferdstjenester? Det har jo ikke alltid vært slik. Snarere tvert imot, i den perioden velferdsstaten hadde sin sterkeste vekstperiode, var det den offentlige andelen av økonomien som vokste mest.
Den omfattende utbyggingen av offentlige tjenester bidro ikke bare til å gjøre livet og hverdagene enklere for oss. Gjennom at en økende andel av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt direkte politisk styring, bidro dette også i stor grad til å endre maktforholdene i samfunnet. Demokratiet ble styrket i forhold til markedskreftene og arbeidsfolks posisjoner ble styrket i forhold til eierinteressene. En reversering av denne politikken vil da logisk nok ha som konsekvens at kapitalkreftene gjenerobrer makt og innflytelse i samfunnet. Det er dette vi nå opplever, og det har svært mye å gjøre med hvordan den kapitalistiske økonomien fungerer.
Nå har kapitalismen mer eller mindre vært i kontinuerlig krise siden 1970-tallet. Kapitaleiernes politiske svar på denne krisa ble en markedsliberal offensiv – med massiv avregulering av markedene. Krisa har dessuten ført til en eksplosiv vekst av finanskapital på desperat søking etter nye jaktmarker. Det er dette som blir kalt finansialisering av kapitalismen, og som blant annet har ledet til hemningsløse spekulasjonsbølger og finanskriser som har rystet hele verdensøkonomien, ført til en omfordeling nedenfra og opp som vi ikke har sett maken til i nyere tid – samt undergravd så vel demokratiet som velferdsstaten og fagbevegelsen.
Ekspansjon og erobring av nye markeder er et grunnleggende trekk ved kapitalismen. En kapitalisme som ikke ekspanderer, er i krise. Og for en kapitalistisk økonomi i krise er ekspansjon inn i stadig flere områder av samfunnslivet en av strategiene kapitaleierne benytter seg av i sin fortvilte jakt etter å komme seg ut av krisa – det vil si å øke avkastningen på sin kapital. I en situasjon der store deler av industrien sliter med overproduksjon, med en kapasitetsutnyttelse av produksjonsutstyret ned på omkring 70 prosent, jaktes det desperat etter nye områder å profittere på. For tida er det offentlig sektor som representerer det største potensial for kapitalens ekspansjon. Den frister med en sikker, trygg og nærmest risikofri avkastning.
Jo større områder av samfunnslivet private kapitalinteresser klarer å erobre, desto større mulighet har de selvsagt også til å påvirke politikken generelt. Resultatet er svekket demokrati, mens markedskreftene styrkes. Jo mer de styrkes, desto sterkere preg setter den markedsliberale politikken også på det offentliges egen organisering – gjennom markedsorienterte New Public Management-inspirerte modeller. Slik blir staten i stadig mindre grad en velferdsstat, og i økende grad en konkurranse- eller markedsstat.
Arbeidsgivernes offensiv har så ført til at det historiske kompromisset mellom arbeid og kapital, som rådet i store deler av etterkrigstiden, er i ferd med å gå i oppløsning – og dermed også «den norske modellen». Fag- og arbeiderbevegelsen, med sine illusjoner om arbeidsgivernes «høyere form for fornuft», har ikke klart å slå tilbake denne offensiven. Maktforholdene i samfunnet har dermed endret seg dramatisk til arbeidsgivernes og kapitalinteressenes fordel – og det er selvfølgelig makt det dreier seg om.
Det er altså profittkrisa og den massive overflod av finanskapital på desperat jakt etter stadig høyere avkastning, som er de viktigste drivkreftene bak avregulerings- og privatiseringspolitikken. Skal vi bekjempe markedsliberalismen, må vi nødvendigvis bekjempe de konkrete uttrykkene av denne politikken. De private kapitalinteressene må med andre ord presses tilbake. En stor og demokratisk styrt offentlig sektor var et av de viktigste virkemidlene fag- og arbeiderbevegelsen brukte, da de tøylet markedskreftene og la grunnlaget for utbygging og styrking av den nordiske velferdsmodellen. Skal dette gjenerobres, må derfor offentlige tjenester bringes inn under offentlig eierskap og drift. Deres oppgave er å innfri samfunnsmessige behov, ikke å skape høyest mulig avkastning til kommersielle eiere.
Det er ikke bare innen de såkalte myke velferdstjenestene dette utgjør et problem. Også innen kollektivtrafikken, renovasjonen, vann- og energiforsyningen bidrar kommersialisering, anbud og outsourcing til å forskyve maktforhold, samt å undergrave og fragmentere virksomheten – noe som reduserer mulighetene til samordning og helhetlig planlegging – og dermed en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Offentlige tjenester drevet i offentlig egenregi er med andre ord et nødvendig og viktig strategisk grep for å kunne slå tilbake den markedsliberale offensiven. Dette er venstresidepolitikk i dag. Alternativet er å fortsette å gi konsesjoner til kapitalkreftenes markedsliberale offensiv.