Privilegiets benk

Skrevet av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 12.10.2021

Det er få steder jeg setter høyere enn Botanisk hage i Oslo. Hele mitt voksne liv har jeg vært hyppig bruker og har aldri (med unntak av noen måneder i livskrise på vestkanten) aldri bodd mer enn 500 meter unna. Derfor skammer jeg meg over å ha havna på feil side i debatten om den såkalt rasistiske benken, som foregikk høsten 2020.

Min reaksjon på benken til ære for Carl von Linné var ren entusiasme. Det er ikke lov å sitte på gresset, så nye benker er kjærkomment. Denne hadde dessuten utsikt over området der plantene er arrangert etter Linnés botaniske system. Der tusler jeg ofte rundt og koser meg med at tomat står på rekke med japansk lykt og purpurpraktvindel ettersom alle tilhører søtvierfamilien.

Aldri har jeg trengt å forholde meg til konsekvensene av at Linné også klassifiserte mennesker etter særtrekk som hudfarge. Privilegier er alt du slipper å forholde deg til.

Linné anses som rasebiologiens og den moderne rasismens far. Han brukte systemtenkningen han utviklet i botanikken til å gruppere mennesker inn i raser. Kritikken mot Linnébenken handlet om at rasisme kontinuerlig preger samfunnet og skrives ut av historien. Lite illustrerer dette så tydelig som at et universitet lager en hyllest til Linné uten å omtale hans rolle som faglig referansepunkt for legitimering av slavehandel, kolonialisering og forsøk på å gjøre rasisme til vitenskap.

Rasisme har kanskje ikke lagt begrensninger på hvordan de som satte opp benken har kunnet leve sine liv, men for mange som bor rundt Botanisk hage er virkeligheten en annen. Grunnen til at hagenabo Waad Alrady reagerte på benken, var at de negative sidene ved Linnés arbeider ikke hadde fått sin rettmessige plass. Etter at Alrady tok saken opp i innbyggernes innspillstime, skulle det bare mangle at lokalpolitikere tok det videre med Botanisk hage og hagens eier, Universitetet i Oslo.

Som mange andre tok jeg meg ikke bryet med å sette meg inn i saken, men lot meg rive med av at de forslagene og argumentene jeg plukket opp, var svake. Å flytte benken ut av bydelen eller inn i hagens museum, er en dårlig løsning, fordi hele poenget er at den står til slik at man kan observere Linnés systematiske botanikk. Jeg ble heller ikke overbevist av argumentet om at benken skaper en utrygg stemning eller er rasistisk i seg selv.

Men så er det jo ikke tilfeldig hva man «plukker opp» fra en debatt man ikke setter seg inn i. Jeg kjenner disse mekanismene godt fra eget politiske arbeid. For på samme måte som jeg aldri har påstått at ansatte i private barnehager er velferdsprofitører, har heller ingen sagt at benken i seg selv er rasistisk. Dette er motstandernes forsøk på å avlede debatten.

Det er grunn til å skamme seg når man innser at ens egen holdning er debattens største problem. Lite roper privilegert arroganse som distanserte analyser av svakheter i argumenter og forslag uten tanke for sakens faktiske bakgrunn, utfall og virkning.

For å unngå å fanges inn av overflatiske debatter og forvridde argumenter som spiller på lag med maktstrukturer vi egentlig er kritiske til, må vi trene våre systemkritiske muskler. Min antirasistiske muskel var åpenbart for svak.

En konkret øvelse er å spørre seg hvorvidt det er saken man er uenig i, eller om det er én løsning eller ett argument (du kanskje i tillegg har fått gjengitt av andre) du er kritisk til. Hvis det er det siste, eller du ikke vet hva de som tok opp saken egentlig vil adressere, så ta noen runder til.

Selv om jeg mener at argumentet om utrygghet som brukes i vår tids antirasistiske (og feministiske) kamp sjelden er presist og dermed fungerer dårlig, så bør ikke det føre til at jeg heier på folk jeg er uenige med i sak.

Tunge maktstrukturer endres alltid sak for sak, streik for streik og benk for benk. Paradoksalt nok blir hvert skritt møtt med både overdrevne ramaskrik og forsøk på å redusere viktige symbolsaker med systemkritiske perspektiver til tullete enkeltsaker uten betydning.

Nå står det en liten informasjonsplankett ved siden av benken med korte fakta om Carl von Linnés bidrag til verden på godt og vondt, og en QR-kode for de som vil lære mer. Ingen revolusjon der altså, men et lite skritt i riktig retning. Takk til alle som orka å ta ordet nok en gang.

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.