Direktørenes kamp

Skrevet av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 16.11.2021

Offentlige ledere er ikke hva de engang var. Etter drøyt 40 år med idealer og reformer der hovedtanken har vært at offentlig sektor må lære fra privat sektor, ja, så likner mange offentlige ledere mer på direktører fra næringslivet enn på det fagfellesskapet de er satt til å lede.

Eksplosjonen i lederlønninger og antall direktører er jevnlig oppe til debatt, men det ender som regel med mye moralsk forargelse og intensjoner om ny kurs. Skal utviklingen snus, må det utformes politikk som tar mål av seg å endre maktforskyvningen som har skjedd innen offentlig sektor.

Uelsket barn kan også ha mange navn. Uansett om man kaller det modernisering, New Public Management eller markedsretting, så har endringene systematisk samlet makt og frihet på den administrative toppen.

De folkevalgte har over flere år drevet en politikk som har latt direktørsjiktet styrke seg som selvstendig politisk maktfaktor. Lederlønningene er et symptom på at direktørene har lyktes i sin frigjøringskamp og økt sin makt på bekostning av tre demokratiske arenaer:

1. Folkevalgt styring. Gjennom små og store, interne og eksterne endringer er det vi tidligere kjente som offentlig sektor i dag enten solgt, omformet til offentlig eierskap med synkende grad av samfunnsansvar, kontraktstyrt etter anbudsrunder eller teknokratisk toppstyrt gjennom standardisering og resultatstyring. Alt etter idealer om at politikken må styre med en «armlengdes avstand» og at veien til samfunnsnytte er at alle fokuserer på sitt. Ingen ønsker en situasjon der alle detaljer må behandles politisk, men det er på høy tid å revurdere graden av folkevalgt styring av fellesskapets eiendom og tjenester.

2. Internt demokrati. Selv om det er foretatt få formelle endringer i de ansattes medbestemmelse gjennom fagforeninger eller fagprofesjonenes rolle, er den reelle innflytelsen betydelig uthulet. Sterkt underbelyst er direktørsjiktets strategiske endring av prosessene for å komme frem til virkelighetsbeskrivelser.

Tidligere hadde ansatte, fagbevegelse og fagfolk en sentral rolle i å beskrive utfordringer og fremme løsninger i sin sektor. Nå er disse i stor grad erstattet av eksterne konsulenter, interne omstillings- eller HR-avdelinger og høyere administrative nivåer. Mens det tidligere var ansett som en styrke å kjenne sektoren man skulle lede, ble det fra 1980-tallet ansett som en svakhet.

3. Offentlig debatt og innsyn. Som følge av at offentlige lederes helhetlige samfunnsforpliktelse er erstattet av bedriftsidealer om «omdømmehåndtering» og «produksjonsleveranser i den enkelte resultatenhet», har direktørsjiktet fått en ny rolle i offentligheten. Vi ser en tendens til at det er vanskeligere med innsyn der de med reelt ansvar gjerne gjemmer seg bak stadig større kommunikasjonsavdelinger. Samtidig finnes en annen utvikling der direktørsjiktet bruker offentlig debatt som arena for å forsvare sine egeninteresser som gjerne kan stå i motsetning til helhetlige sektorinteresser.

Sistnevnte vil vi se mer av dersom regjeringen gjør alvor av Hurdalsplattformen som inneholder klare signaler om økt politisk styring. Da vil trolig direktørsjiktets egeninteresse og rolle i markedsrettingen komme tydeligere frem. Vi fikk en forsmak da universitetsrektorer og Universitets- og høyskolerådet nylig gikk ut mot regjeringens politikk. Det er god grunn til å spisse øra fremover når universitetsrektorer, sykehusdirektører, jernbanedirektører, kraftselskapsdirektører og deres like går inn i debatter som koker ned til maktfordeling.

Den store testen blir om Hurdalsgjengen fastholder at «en av regjeringens viktigste prosjekter er en tillitsreform i offentlig sektor» som blant annet skal gi «makten tilbake til de som utgjør førstelinja».

Skal det skje, må direktørenes makt igjen rammes inn av folkevalgte og internt demokrati. Det vil neppe skje uten motstand. Spørsmålet er om viljen og evnen til å ta den maktkampen finnes. Det ansvaret er ikke regjeringens alene.

Utfordringen for den rødgrønne storfamilien, i og utenfor partiene, blir å utforme konkret politikk og styringsstrukturer som flytter makt, penger og innflytelse tilbake til demokratiske arenaer.

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.