Regjeringen må flytte makt til vanlige folk. Den makta må tas fra andre.
Det murres. Hvorfor videreføres høyrepolitikken på tvers av lovnadene i Hurdalsplattformen? Har ikke toppbyråkratene fått med seg at vi har fått ny regjering?
Norsk Lokomotivmannsforbund og Norsk Jernbaneforbund gjennomførte sist uke en politisk streik. Regjeringen løper fra løftene sine i Hurdalsplattformen. I stedet for å samle jernbanen, videreføres høyresidens jernbanepolitikk med enda mer oppsplitting, var beskjeden. All honnør til forbundene som trår inn i den offentlige debatten og setter makt bak krava, mens andre bare murrer i det stille på hver sin kant.
Det er lett å overse den fundamentale markforskyvingen som har skjedd under åtte år med Solberg-regjeringer og 40 år med markedsretting av offentlig sektor. Det vi tidligere kjente som staten, eller offentlig sektor, styres i dag av masse småkonger i en markedsstat. Alle har som oppgave å passe på sin egen tue. Forvaltning er blitt forretning – og forretningsforvaltning.
Samtidig som jernbaneforbundene streiket, presenterte Næringsministeren statens eierrapport for 2021. Der kan man lese hvilke mål staten har for sitt eierskap. Jernbanesektoren er et illustrerende eksempel for en bredere politisk problematikk. I statens eierkategori 1 (selskaper med mål om høyest mulig avkastning) finner vi to selskap knyttet til jernbanen: Flytoget AS (tidligere NSB Gardermobanen) og Baneservice AS (byggherre- og entreprenørfunksjonen i NSB). I eierkategori 2 (selskaper med mål om høyest mulig avkastning, men der staten har særskilte begrunnelser for eierskapet) finner vi Mantena (tidligere verkstedsenhet i NSB), Spordrift AS (tidligere drift- og vedlikehold i NSB) og Vygruppen AS (tidligere NSB.)
Staten har altså ingen andre formål med alle disse jernbaneselskapene enn å tjene penger. Først i den tredje kategorien har staten mål om «mest mulig effektiv oppnåelse av sektorpolitiske mål». Her finner vi resterende deler av tidligere Norges Statsbaner: Bane Nor SF, Norske tog AS, Entur AS, samt helseforetakene (tidligere kalt sykehus). Det eneste som er igjen i forvaltningen, altså staten, er Jernbanedirektoratet, Jernbanetilsynet og Samferdselsdepartementet.
Hvis regjeringen skal oppfylle lovnaden fra Hurdal om å «gjennomgå selskapsstrukturen i jernbanen med sikte på en mer helhetlig og oversiktlig organisering», må det skje i Næringsdepartementets varslede eierskapsmelding. Aller helst bør jernbaneselskapene flyttes fra statlig eid selskap til statlig forvaltning for å kunne skape en helintegrert jernbaneorganisasjon. Ethvert skritt bort fra dagens markedsmodell vil møte stor motstand fra selskapene, deres direktører og et stort lag av markedsbyråkrater (i Norge og EU) som lever av og for markedssystemet. Det vil også gå i totalt motsatt retning av hva departementet har jobbet med de siste åtte årene, og trolig mye lengre. Liknende situasjoner finnes i hele offentlig sektor.
Samtidig er et av regjeringens viktigste prosjekter en tillitsreform i offentlig sektor. Den skal gi tilliten, tiden og makten tilbake til de som utgjør førstelinja og ryggraden i velferdsstaten, redusere bruken av markedsmekanismer i alle deler av velferdsstaten, samt styrke ansattes og brukeres innflytelse. Regjeringen skriver også i Hurdalsplattformen at de vil «flytte makt til vanlige folk på alle områder i samfunnet», og at «økende avmakt, tjenester som privatiseres og sentraliseres, og økende ulikhet tærer på tillit, trygghet og samhold».
Lite skaper avmakt i befolkningen som politikkens abdikasjon ovenfor markedskreftenes mange aktører. Hvis regjeringen, som på jernbanen, begrenser seg til å stoppe planlagt privatisering, men fortsetter markedsstyringen (slik de forrige rødgrønne regjeringene også gjorde) flyttes ingen makt. Da fortsetter bare dagens situasjon der avmakten og ulikheten fortsetter å øke.
Det er positive signaler når Næringsministeren og Forskningsministeren setter makt bak de politiske målene og avsetter styrer som ikke lytter. Det demokratiske underskuddet i dagens markedsstyringsmodell, som også gjør at politikerne må kjempe fra skanse til skanse mot småkongene i markedsstaten, endres likevel ikke uten strukturelle grep som fratar småkongene makt eller fjerner dem helt. Makt flyttes med makt, ikke murring.
…
Skrevet av Linn Herning, leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 21.06.2022
