I et todelt helsevesen ville jeg vært blant de soleklare taperne.
Over magen min går tre lange arr på langs og på tvers. De vitner om et livslangt og alvorstynget forhold til helsevesenet. Jeg ferdigstiller denne teksten på min 40-årsdag. Det blir ingen 40-årskrise. Livskrisene har kommet tett nok som det er. Selv forsøker jeg å tenke minst mulig på det, men kommer likevel ikke unna et livsalvor og en helsesituasjon ingen forsikringsselskap eller private helseaktører ville tatt i med ildtang.
Det sitter langt inne å bruke min historie som eksempel i kampen mot et todelt helsevesen. Samtidig må lettvinte slagord møtes med virkeligheten fra levd liv. Noen må vitne om hva vi står i fare for å tape. Det er liv som mitt, og min families, som vil bli ruinert om vi fortsetter på veien bort fra et fellesfinansiert, behovsstyrt og offentlig helsevesen – og en solidarisk folketrygd.
Like før min 10-årsdag plukket jeg ut sting i en rett strek helt fra topp til bånn av magen. Bare en liten sving rundt navlen. Jeg hadde ligget fem måneder på sykehus. All behandling var forsøkt, inkludert cellegift, men ingenting kunne redde nyrene mine. I mars 1993 fikk jeg derfor min første nyretransplantasjon. Nyresvikten skyldtes barnesykdommen Henoch-Schønlein purpura som jeg fikk første gang som fireåring. Av de rundt 200 barna som får denne sykdommen hvert år, blir de aller fleste friske av seg selv uten varige mén. Noen får tilbakefall, men bare svært få utvikler kronisk nyresykdom. Sykdommen har ingen klar årsak. Den kan altså ramme hvem som helst.
Da jeg selv ønsket barn mange år senere, måtte jeg spørre Rikshospitalet om lov. Legene hadde gjort det helt klart at et svangerskap for meg måtte planlegges nøye, ettersom risikoen var høy. Tilstrekkelig god nyrefunksjon, tilpasning av medisiner og tett oppfølging var avgjørende. I uke 31 ble jeg innlagt med svangerskapsforgiftning. Sønnen min ble født ved hastekeisersnitt 10 dager senere. Til sammen var vi innlagt på Rikshospitalet i en måned, men etter forholdene gikk alt bra. Han ble født liten, men helt frisk og helt fantastisk. Den transplanterte nyren overlevde, men fikk aldri tilbake like god funksjon.
I januar 2018 fikk jeg en urinveisinfeksjon som raskt ble til nyrebekkenbetennelse og blodforgiftning. Det ble starten på halvannet år med gradvis svekkelse av nyrefunksjon. I august 2020 var funksjonen så dårlig at jeg ble satt på venteliste for ny transplantasjon. Transplanterte nyrer varer i gjennomsnitt rundt 20 år. Min første fikk jeg av faren min. Den varte i 27 år. Da jeg trengte min andre, var det ingen aktuelle levende donorer. Gjennomsnittlig ventetid på nyre fra avdød donor var 12–14 måneder. Jeg var heldig og ventet bare noen måneder. På et korona-lukket sykehus våknet jeg etter en vellykket operasjon. En hjernetåke var umiddelbart lettet. Likevel tok det vel halvannet år før jeg var tilbake i full jobb. Hadde det ikke vært for en svært fleksibel arbeidssituasjon, ville det gått betydelig lengre tid.
Det er vanskelig å se for seg mitt liv dersom jeg ikke ble født i en fellesfinansiert og solidarisk velferdsstat, men i et land med privatfinansiert eller forsikringsbasert helsesystem. Det er ikke sikkert jeg ville levd til å feire 40 år. Barn ville jeg ikke hatt. Ingen privat helseforsikring ville dekket alle sykehusdøgnene og all behandlingen jeg fikk allerede før jeg var ti år. Vi ville trolig vært en familie i økonomisk ruin.
Som fireåring mistet jeg muligheten til en fullverdig privat helseforsikring. Før jeg var 10 år var det klart at mitt liv ville være betinget av kostbar oppfølging, dyre medisiner livet ut og flere transplantasjoner. Jeg er også kontinuerlig risikogruppe for alle slags infeksjoner og virus.
Dette er kortversjonen av min helsehistorie. Det kunne vært deg, ditt barn eller andre nær deg. Livet er ubønnhørlig urettferdig. Vi er fortsatt et stykke unna i Norge, men vi er likevel på full fart mot et todelt helsevesen der individuell helsevurdering og privat finansiering er avgjørende for tilgang til tjenester og prioritering av ressurser. Et privatisert helsevesen skaper vinnere og tapere, og er dessuten svært dyrt for samfunnet som helhet. Skal vi snu utviklingen må vi slå ring rundt, ruste opp og ta kampen for et solidarisk og fellesfinansiert helsevesen.
…
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 25.4.2023
