Å privatisere velferden er å invitere den internasjonale omsorgsindustrien til å nyte godt av norske bevilgninger. Det er en dårlig idé.
Hvordan vi organiserer velferden, er et viktig politisk veivalg. Norge kan finansiere og drive velferden i fellesskap, og prioritere den så høyt at den blir god for alle. Eller vi kan gjøre som høyresiden gjorde da de hadde regjeringsmakt og som de lover før kommunevalget: privatisere velferdstjenestene.
Erfaringene fra mange vestlige land viser at høyresidens løsning vil gi god velferd for færre. Privatisering til kommersielle aktører i helse, eldreomsorg og andre velferdstjenester har ført til at profittjag og finanskapital nå fortærer offentlig finansiering, kvalitet og arbeidsvilkår i mange land. Politikerne kan ikke lenger forutsette at offentlige bevilgninger går til tjenestene og ikke til eiernes profitt.
Et godt eksempel er den europeiske sykehjemsindustrien som har vokst fram, hvor bunnlinja er målet for mange av eierne. God eldreomsorg er underordna. Eldrebølgen beskrives i dette markedet som «det grå gullet». Privatiserer høyresiden eldreomsorgen, er det en invitasjon til det internasjonale markedet om at de nå er velkomne til Norge. Da vil lønnsdumping, skandaler og press på kvalitet som vi så i Oslo da høyresiden sist satte sykehjemmene på anbud, komme tilbake. De europeiske og amerikanske erfaringene er enda verre enn de norske, og markedet har blitt betydelig råere de siste årene.
Ingen land kan skilte med erfaringer som tilsier at privatisering til kommersielle aktører gir en ønska valgfrihet eller et ønska mangfold. Likevel er det «mangfold og valgfrihet» høyresiden kaller privatisering. Det er en bløff. Derimot vet vi at konkurransen gir et innsparingspress som både går utover de som jobber og de som bruker tjenestene.
Velferdsselskapet Stendi ble i 2021 dømt for å ha brutt norsk lov i årevis og utsatt omsorgsarbeidere for grove brudd på deres rettigheter som arbeidstakere. 22 omsorgsarbeidere organisert i Fagforbundet fikk medhold og Stendi ble dømt til å betale om lag 24,1 millioner kroner i erstatning pluss betydelige forsinkelsesrenter og til å betale sakskostnader på rundt 17,5 millioner kroner. Usikre og midlertidige arbeidsforhold er ikke bare et problem for de ansatte og fremtidig rekruttering, det gir også dårligere tjenester.
Stendi er eid av et av Nordens og Europas største omsorgskonsern, Ambea og majoriteten av aksjene deres eies av finansielle oppkjøpsfond (Private Equity-fond). Ambea beskriver Stendi som «deres norske forretningsområde». De driver støtte og bolig for voksne, barn og unge, personlig assistanse, eldreomsorg og hjemmetjeneste. Selskapet har over 400 enheter og omkring 5000 ansatte rundt om i Norge. De er selskapet norsk barnevern kjøper flest institusjonsplasser ifra.
Innslaget av finansielle eiere i velferden er økende over hele Europa og med dem følger harde forretningsmodeller og selskapsorganiseringer med forgreininger til skatteparadis. Stendi er et eksempel på dette, men det er ikke et enkelttilfelle.
Velferdstjenesteutredningen dokumenterte at finansielt eierskap også er økende i Norge. Det er bare omfanget som skiller Norge fra mange andre europeiske land. Eierne av de internasjonale velferdskonsernene, både norske og utenlandske, opptrer i velferden som på børsen og i finansmarkedene ellers. Markedshensyn kommer først. De er allerede tungt til stede i norsk helsevesen, barnehager og barnevern. Milliardfortjenestene som norske barnehageeiere har hatt på å selge norske barnehageeiendommer til internasjonale finansselskap, var trolig med på flyttelasset da Læringsverkstedets eierne i fjor flyttet til Sveits.
I rapporten «Den internasjonale velferdsprofitten og bendelormøkonomien» som For velferdsstaten nå utgir, beskrives lekkasjen fra velferden som nettopp bendelormøkonomi. Begrepet er hentet fra en studie utgitt av den globale fagforeningsføderasjonen for ansatte som jobber med offentlig tjenesteyting, Public Services International (PSI). Der beskrives den økonomiske lekkasjen som nå skjer fra europeiske velferdstjenester som å ha bendelorm. Det er ingen garanti for at mer finansiering, gir bedre tjenester. Velferdstjenestene har fått bendelorm. Jo mer de mates, desto mer spiser bendelormen.
Også i Norge viser forskning at økte bevilgninger til barnehagene ikke gikk til økt bemanning i de store kommersielle kjedene. På tross av denne erfaringen både nasjonalt, men særlig internasjonalt, går altså høyresiden i Norge til valg på privatisering av barnehager, barnevern, helse og omsorg.
Alt er ikke bra i offentlige tjenester, men privatisering løser ingen av velferdens grunnproblemer. I velferden er økt bemanning, flere heltidsstillinger, faste ansettelser og investering i de ansettes kompetanse, løsninger som må velges for å skape gode arbeidsvilkår og dermed øke rekrutteringen til og kvaliteten i tjenesten. Men det er akkurat det motsatte som er forretningsmodellen i store deler av den kommersielt drevne velferden. Den største kostnaden i arbeidsintensive velferdstjenester er personalkostnader. Det er ved å gjøre det motsatte av hva som er nødvendig, de kommersielle selskapene tjener mest penger.
Norge må sette bremsene på. Mange kommuner og den sittende regjeringen er allerede godt i gang med dette. I dag er det for eksempel kun høyrebastionene Asker og Bærum som driver sykehjem på anbud. Dette vil endres om høyresiden vinner makt etter kommunevalget.
Vi står foran et valg. Velger vi politikere som vil la kommersielle aktører gjøre velferden om til et marked, så viser de internasjonale erfaringene at kommersialiseringen på sikt setter både offentlig finansiering og likeverdige tilbud i fare. Det har Norge ikke råd til. Vi har nemlig en solidarisk velferdsmodell å tape!
…
Skrevet av Mette Nord, Leder i Fagforbundet og Cathrine S. Amundsen, For velferdsstaten, forfatter av «Den internasjonale velferdsprofitten og Bendelormøkonomien».
Kronikken stod på trykk i Klassekampen 6.6.23
