Arbeidsforholdene i ulike deler av offentlig sektor handler ikke om teknikaliteter, men om politikk.
Historien om Maiken Schultz, legen som etterlater seg to små barn og sin forlovede etter selvmord, er viktig. Stig Amundrud endte med å bruke slutten av bryllupsplanleggingsboka til å få orden på sin utkåredes begravelse. Han mener at arbeidspresset og arbeidsmengden på sykehuset var kilden til alt som gikk galt med Maiken. Lederkollegaer av Maiken har startet aksjonen #legermåleve.
«Det er ikke sykepleiernes moralske ansvar å bufre for regjering eller arbeidsgivers manglende satsing på vår felles helsetjeneste». Dette sa lederen av Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, i kjølvannet av helsepersonellkommisjonen, der det oppstod det en diskusjon om hvordan private helseaktører tapper det offentlige helsevesenet for ansatte. Hva må til, om vi skal komme bort ifra at ansvaret for å redde velferdsstaten faller på den enkelte ansatte?
NRKs Debatten tok opp temaet om legers arbeidspress den 28. september. Mange problemstillinger ble belyst, men som så ofte ellers reduseres en enorm samfunnsutfordring til å dreie seg om teknikaliteter innen denne spesifikke sektoren, som vaktordninger og utdanningsløp for leger. Selv om alle innleggene fra leger i aktivt arbeid dirret av politikk, var ikke dette en politisk diskusjon.
Søndag etter valget sjekka jeg nettavisene midt på dagen. På NRK var hovedoppslaget at 80 ansatte har sluttet i Halden fengsel på to år, mens det på VG var at ansatte ved Ullevål sykehus vurderer å si opp. Bakgrunnen var lik: bemanningen gjenspeiler ikke behovet. Hvorfor var ikke arbeidspresset i offentlig sektor, som jo er styrt av våre politikere, en sentral del av kampen for å bli valgt?
For dessverre er #legermåleve et forsterket og hjerteskjærende ekko av liknende kampanjer fra andre deler av en overeffektivisert offentlig sektor. Et eksempel er aksjonen #uforsvarlig fra foreldre og ansatte i barnehagene i 2018. Etter valget kom også nyheten om at en av tre barnehagelærere ser for seg å slutte innen tre år . I undersøkelsen fra Utdanningsforbundet blir barnehagelærerne spurt om hva som er viktigst for at de skal stå lenger i jobb. De fleste peker på økt bemanning. Deretter følger «bedre lønn» og «faste vikarer».
Hva er likhetstrekkene mellom de mange sakene der et stort antall ansatte slutter eller vurderer å slutte i offentlig sektor? Svaret koker ofte ned til at effektiviseringspresset på grunnplanet er for stort, grunnbemanningen er for lav, arbeidsdagene for tøffe og at kortsiktige budsjettmessige valg trumfer alt. Kvaliteten blir dårligere når velferdstjenestenes helhetlige samfunnsrolle nedprioriteres. Likevel kjemper de fleste hver for seg – for sin nærmeste sak.
Det er et paradoks: Mens bevisene tårner seg opp for at overeffektivisering og bedriftsøkonomisk kortsiktighet i offentlige tjenester er i ferd med å uthule velferdsstatens fellesskapsløsninger, ser politiseringen av temaet samtidig ut til å svekkes. Det bør være et tankekors for mange at Høyre og Frp – partiene som mest iherdig hevder at løsningene for velferdsstaten er økt konkurranse, mer effektiviseringspress og hardere kortsiktig bedriftsøkonomisk styring – nettopp har vunnet et valg. De rødgrønne partiene har så klart et ansvar her, men politikken omfatter mye mer enn de politiske partiene.
Varskoet om at en av tre barnehagelærere vurderer å slutte, bør være en vekker for politikerne, sa Utdanningsforbundets leder Steffen Handal. Jeg mener svarene fra hans medlemmer bør være en vekker for fagbevegelsen. Det er en gjenganger at arbeidssituasjonen oppleves som viktigere enn lønna når de ansatte vurderer om de skal bli i yrket, eller i offentlig sektor. Det signalet må fagbevegelsens ledere ta på det aller største alvor.
For mens desperasjonen øker ute i tjenestene, ser samarbeidet mellom de ulike delene av fagbevegelsen i offentlig sektor ut til å svekkes. Krybba er slunken, og hestene må ta sin rolle i å bites om smulene. Men velferdsstat er politikk tvers igjennom. Her kan alt endres, om det er kraft og vilje.
Solidariske løsninger og systemendring er mer krevende enn å be om større bevilgninger og bedre vilkår for seg og sitt. Men hvis ikke de ansattes tillitsvalgte tar et ansvar, er det lite håp om at politikerne vil gjøre det – og at de vil treffe på løsningene.
…
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 3.10.2023
Illustrasjon: Knut Løvås
