I dette notatet gis det en oversikt over utviklingen av statsstøttede privatskoler i Norge. Privatskoler har alltid eksistert parallelt med den offentlige fellesskolen, men antallet skoler og elever var lenge svært lavt og var i all hovedsak tydelige religiøse eller pedagogiske alternativer. De to sentrale kompromissene med bred politisk oppslutning var fra 1970-tallet og fram til tusenårsskiftet at:
1. det skulle finnes private skoler med offentlig støtte som utgjorde et alternativ, men ikke en konkurrent, til den offentlige skolen.
2. det ikke skulle være mulig å tjene penger på å drifte skoler som mottar offentlig finansiering.
I notatet viser vi at privatskolekompromisset er i ferd med å vannes ut og undergraves både gjennom et økende antall elever på private skoler, men særlig en sterkere markedstenkning i norsk skole. Gjennomgangen viser at det er den borgerlige skolepolitikken, med Høyres markedsideologi i førersetet, som i sterkest grad har bidratt til dette. I perioder der borgerlige partier har hatt regjeringsmakt har Norge fått flere skoletyper og eiere som sterkt utfordrer prinsippene skolekompromissene har hvilt på. Fortsetter dette står både fellesskolen og de ideelle alternativene på spill.
Mens de tradisjonelle privatskolene i all hovedsak har vært ideelt drevet, har det de siste tiårene blitt etablert flere AS-skoler med kommersielt preg. Dette til tross for at sektoren har et lovverk som forbyr profitt. Alle privatskoler skal følge privatskoleloven, som sier at alle penger skal komme elevene til gode. Likevel viser gjennomførte tilsyn at dette lovverket omgås og brytes.
Markedsskolen segregerer, fellesskolen integrerer. Ønsker man å verne om enkelte typer private skoler, men hindre kommersialisering og markedsretting, må loven endres. Ønsker man seg en sterk fellesskole, må den satses på.
