Kommentar: Samfunnsansvaret

NSF og UDF utgjør også over halvparten av medlemsmassen i sin hovedorganisasjon Unio, som til sammen har rundt 400.000 medlemmer. De tre andre hovedorganisasjonene YS, Akademikerne og LO har henholdsvis rundt 240.000, 255.000 og én million medlemmer. Fagforbundet er Norges og LOs desidert største fagforbund med sine 400.000 medlemmer.

Tallenes tale sier mye om disse fagforbundenes posisjon i det norske samfunnet, men ikke alt. Medlemmene i Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet organiserer to bærende profesjoner i den norske velferdsstaten. Noen som er interessert i en skole uten lærere eller helsetjenester uten sykepleiere? Neppe. Men sykehus uten leger og renholdere er heller ingen forlokkende tanke. Om alle uten lærerutdanning hadde gått fra jobb i barnehage og skole, ville tjenestene kollapset. Forholdene mellom de ulike yrkesgruppene er åpenbart viktige i hverdagen og for tjenestene. Samtidig er det en fare for at uenigheter om oppgavedeling og fordeling av lønn overskygger behovet for samarbeid om det overordnede rammeverket de alle virker innenfor.

Alle Unios forbund er partipolitisk uavhengige. Det må ikke forveksles med at de er apolitiske. Balansegangen er ofte krevende, men ikke mindre enn for fagforbund med partipolitisk tilknytning. Utfordringen er nesten speilvendt, men har samme kjerne: Det er de politiske partiene som avgjør så å si alt som angår velferdsstaten der flertallet av medlemmene har sitt daglige virke. Skal man mene noe som helst av substans, kan man ikke unngå partipolitikken.

De gangene disse kjempene klarer å heve blikket og se fellesinteressene i alle de mindre interessekonfliktene utgjør de en samfunnsformende makt. Slik vi så det da LO, Unio og YS i 2015 holdt to timers generalstreik mot Solberg-regjeringens endringer av arbeidsmiljøloven. Likevel måtte det et stortingsvalg og et regjeringsskifte til for å endre loven. Ingen kommer unna (parti-) politikken.

I 1999 gikk NSF og UDF sammen med fire LO-forbund for «å videreutvikle samarbeidet mellom våre organisasjoner, utvide bredden og øke styrken i kampen mot privatisering, deregulering og markedsliberalisme – for en sterk offentlig sektor». Resultatet da, lenge før min tid, var etablering av aksjonen For velferdsstaten. Det utløste stor entusiasme langt utover disse fagforbundene og resulterte i en allianse med 30 ulike fagforbund, brukerorganisasjoner, kommuner og andre interesseorganisasjoner. Den politiske plattformen, og tanken om behovet for samarbeid, er oppsiktsvekkende aktuell snart 25 år senere.

Alt For velferdsstatens grunnleggere advarte mot har fått utvikle seg. Konsekvensene av markedsvending og effektiviseringspress i offentlig sektor er nå tydelige. Samtidig er situasjonen i Norge mindre dramatisk enn i de fleste land rundt oss. Et blikk på svensk skole eller britisk helsevesen burde sette en skikkelig støkk i alle som ønsker et samfunn bygget på fellesskapsløsninger. Markedsmodellene ødelegger offentlig sektor og øker forskjellene. Å gi opp kampen mot privatisering og markedsmodeller er å gi opp forsvaret for velferdsstatens likhetsideal.

Som NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen har påpekt, er det ikke den enkelte ansattes ansvar å bufre for manglende satsing på våre felles velferdstjenester. Spørsmålet som bør diskuteres på landsmøtene, er hvilket ansvar deres fagforeninger skal ta for samfunnsutviklingen.

Det er igjen behov for sterkere samarbeid mellom LO og Unio om de overordnede veivalgene for velferden. Leser man de politiske styringsdokumentene skulle man også tro at det var godt grunnlag for det. Spørsmålet er om det er vilje og evne til å finne en samarbeidsform tilpasset dagens utfordringer. Dette ansvaret ligger like mye på LO-forbundene. Men denne uka er det Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet som peker ut sin retning. Godt landsmøte!