Det har blåst opp til liten storm rundt vilkårene for å drive privatskoler i Norge. Dagsavisen tar 25.10 steinerskolene i forsvar etter at regjeringen har kuttet i støtten til kombinerte skoler. Steinerskolens økonomiske vansker er illustrerende for en sektor med et utdatert lovverk som ikke er egnet til å beskytte de tradisjonelle ideelle privatskolene og samtidig slå ring rundt fellesskolen. Norge trenger lovendringer som gjør det mulig å skille mellom ideelle og kommersielle i skolesektoren og mellom ønskede supplement og direkte konkurrenter. Det har vi ikke i dag.
Få ser ut til å ha fått med seg at to sentrale kompromisser i den norske privatskolepolitikken er betydelig vannet ut: Lenge var det bred politisk enighet om at de private skolene skulle utgjøre et alternativ, ikke være en konkurrent, til den offentlige skolen, og at det ikke skal tjenes penger på skoler med offentlig finansiering. Markedsretting av skolesystemet under borgerlige regjeringer med Høyre i spissen, har gjennom 2000-tallet satt det norske privatskolekompromisset i fare. For velferdsstaten viser i et nytt notat (FV Notat 3/2023, Privatskoler i Norge) at både andel skoler som er i direkte konkurranse med den offentlige skolen og antallet elever ved private skoler er økende. Dessuten at lovverket som skulle verne mot kommersielle skoleeiere ikke fungerer etter intensjonen.
I Norge har kun private skoler med godkjenning rett til å motta statsstøtte. Godkjente skoler mottar statstilskudd tilsvarende 85 prosent av et gitt tilskuddsgrunnlag per elev. Siden pengene følger eleven i et stykkprisssystem, betyr det at potten til den offentlige skolen blir mindre for hver elev de «mister» til en privat skole.
Godkjenningsgrunnlaget er avgjørende for hvilke private skoler som får etablere seg. Både Bondevik 2- og Solberg-regjeringene utvidet godkjenningsgrunnlaget og bedrev i tillegg en liberal godkjenningspraksis – ofte på tvers av kommunenes ønsker og Utdanningsdirektoratets anbefalinger. Kristin Clemet, utdanningsminister for Høyre i Bondevik 2-regjeringen, åpnet med sin friskolelov veien mot markedsskolen. Under hennes tid godkjente man skoler «uten særskilt grunnlag». Dette gav en oppblomstring av kommersielle videregående skoler. Godkjenningsgrunnlaget ble så trukket igjen under Stoltenbergs rødgrønne regjering, før Solberg-regjeringene kom på og igjen utvidet det blant annet med såkalte «profilskoler». Det ble godkjent nesten 200 privatskoler under Solberg, herunder 35 profilskoler hvorav var 24 idrettsungdomsskoler. Dette har nå sittende regjering igjen strammet inn.
Runder med innstramming av godkjenningsrunnlaget har ikke fått konsekvens for allerede godkjente skoler. Vi ser en relativt jevn vekst i antall elever i private skoler. I dag går nesten hver tiende videregåendeelev på en privat skole, mens andelen grunnskoleelever ved private skoler nesten har doblet seg de siste ti årene. Utviklingen går kun i én retning: mot mer privatisering.
Akademiet-kjedens forsatte drift viser hvordan kommersielle selskaper klarer å finne veier til profitt selv om loven forbyr det. De har en rekke ganger brutt privatskolelovens økonomiregelverk. Akademiet-tilsynene viser hvordan myndigheten strever med å sørge for at offentlige midler og skolepenger blir brukt i henhold til lovens bestemmelser. Akademiet argumenterer blant annet for at eventuelle stordriftsfordeler de oppnår er noe eierne, og ikke elevene, skal nyte godt av. I loven står det at alle pengene skal komme elevene til gode.
I prinsippet er alle private skoler ideelle ettersom loven forbyr profitt. Når virkeligheten viser seg å være en annen er det kanskje på tide å endre loven for å sikre intensjonen. Dessuten legger loven opp til likebehandling mellom private skoler. Det betyr at man ikke kan gjøre forskjell på private skoler, slik mange har tatt til orde for nå når flere skoler med alternativ pedagogikk eller religiøst alternativ etter sigende trues av konkurs. Det var også tilfellet i stormen rundt Natur VSG i Oslo.
Sverige har gått betydelig lengre enn Norge i å innføre markedsskole. Drøyt 30 år etter den svenske friskolereformen råder det bred konsensus i forskningen om at den har bidratt til økt sosial og etnisk segregering. Privatskolene rekrutterer fra ressurssterke hjem og har færre elever med migrasjonsbakgrunn. En gjennomgang gjort av SVT viser også at de fire største skoleselskapene til sammen hadde 1,3 milliarder i profitt i 2021. På fem år hadde de tjent 4,6 milliarder. Når systemet nå har befestet viser det seg vanskelig å snu, selv når «alle» ser at det bærer feil av sted. Den sterke lobbymakten, og de mange svingdørene mellom politikk og de kommersielle skolene, er også en konsekvens av markedsskolen.
I Norge har Oslo gått lengst i å markedsrette skolesystemet. Selv om omfanget av private aktører ikke er så stort ser vi i hovedstaden tydelig effektene av et konkurransesystem der resultater på nasjonale prøver, karakterer og ressurssterke foreldre er avgjørende for hvem som får de mest attraktive skoleplassene. Denne dynamikken forsterker Oslos skolesegregering langs sosiale og økonomiske skillelinjer. Likevel var den først saken til det Høyre-ledede byrådet i Oslo å vrake forslaget til en mindre markedsorientert opptaksordning i videregående nivå. Dette vil føre til enda sterkere segregering i en allerede svært segregert by.
All erfaring tilsier at skolesektoren er dårlig egnet for markeds- og konkurranselogikk, med mindre man oppgir målene om likeverdig tilbud for alle og skolen som fellesinstitusjon i samfunnet. Markedsskolen segregerer, fellesskolen integrerer. Ønsker man å verne om enkelte typer private skoler, men hindre kommersialisering og markedsretting, må loven endres. Samtidig er nedbygging og «effektivisering» av det offentlige tilbudet også en sikker vei mot mer privatisering. Ønsker man seg en sterk fellesskole, må den satses på. Vi står ved et veiskille, men begge veier er fortsatt åpne.
…
Skrevet av Elin Skrede, rådgiver i For velferdsstaten.
Innlegget stod på trykk i Dagsavisen 6.11.2023.
