Høyresida lyktes med å latterliggjøre «sosionomisering». Det er på tide å hente analysen fram igjen.
Dom tog våra skolor, våra sjukhus och tåg,
dom tog våra tankar och förgifta’ vårt språk.
Dom tog ifrån oss vår stolthet och det land som var vårt,
och nu ska vi ta det tillbaks.
I november 2017 sa en tydelig selvtilfreds Erna Solberg på Stortingets talerstol at vi ikke kunne «sosionomisere vekk» ungdomskriminaliteten. I månedene etter sto Frps lange rekke av justispolitikere i kø for å klage på «sosionomgnål» og «sosionomisering» av politiet. «Sosionomisering» ble kåret til ett av årets nyord i 2018.
Det var ikke sosionomene som yrkesgruppe Høyre og Frps forsøkte å latterliggjøre og undergrave. Det høyresida ville til livs var de sosiale årsaksforklaringene til ungdomskriminalitet og forståelsen av hvordan samfunnsstrukturer påvirker individets livsvilkår. For om det finnes sosiale og samfunnsmessige årsaker til problemer, finnes det også politiske løsninger. Hvis ikke, bør man kanskje heller bare straffe folk så de skjerper seg.
Kanskje var dette noe av bakgrunnen til at «Ta det tilbaka» av Michael Wiehe dukket opp i hodet mitt under åpningsdagen av landsmøtet i Fellesorganisasjonen (FO). For selv om man kan stusse over ideen om å legge fram ny politikk akkurat før et landsmøte, så var det noe oppløftende over lanseringen av «Kompass for fremtidens sosialpolitikk». Medvirkende til optimismen var også det at FO nå, 30 år etter sammenslåingen av Norsk barnevernspedagogforbund (NBF), Norsk sosionomforbund (NSF) og Norsk vernepleierforbund (NVF), framstår som samlet under fanen sosialarbeidere og relativt trygt plassert som ett av få profesjonsforbund i LO. Forbundet har også hatt en formidabel vekst fra rundt 8.000 ved etableringen til dagens 35.000 medlemmer.
Ifølge FO er sosionomens arbeid å bistå barn, voksne, grupper og lokalsamfunn i deres innsats for bedre livsvilkår. Nyliberalismens internasjonale jernkvinne Margaret Thatcher er kjent for uttalelsen om at det ikke finnes noe samfunn, bare enkeltindivider med ansvar for seg selv. De tre første punktene i FOs sosialpolitiske kompass er: 1. Invester i oss som jobber i velferdstjenestene, 2. Tid, tillit og fagkunnskap i arbeidshverdagen og 3. Det viktigste er å forebygge.
Dette er en direkte motsats til nyliberalismens syn på individ, samfunn, økonomi og offentlig ansatte.
Forrige gang jeg satt på de samme benkeradene i Folkets Hus i Oslo var under landsmøtet i El og IT Forbundet i våres. Der gikk en lang rekke karer på talerstolen for å snakke om psykisk helse. De fortalte om egne liv, om kollegaer, familie og fagforeningskamerater. Levde liv. Tøffe knekker. Manglende hjelpetilbud. De gikk foran, åpnet opp og stilte krav til eget forbund om å sette psykisk helse på dagsordenen. Det mange manglet på EL og IT Forbundets landsmøte, var et språk om årsakene til psykisk uhelse og løsninger som går utover den enkelte. Men det var tydelig at det var akkurat dette de lette etter. Det var et eneste langt oppgjør med strategien om å bare ta seg sammen. Elektrikere, IT-teknikere, heismontører og samfunnet trenger FOs forståelse av det sosiale mennesket og av hvordan vi som samfunn kan støtte individer med forebygging, beredskap og tiltak når det trengs. El og IT-delegatene var modige, pekte på problemet og gikk foran. FO-landsmøtet ga veier ut av det nyliberale paradigmet. Begge deler gir håp.
Den politiske utfordringen er at alle stiller seg bak målet om lite kriminalitet og god psykisk helse. Det er i virkemidlene, årsaksforklaringene og samfunnsanalysen at politikken ligger. Også her er FOs fornyende kamp for sosialpolitikken oppløftende. I sosialpolitikken kobles samfunnsanalyse, virkemidler og politiske mål sammen. FO er på vei til å «ta tilbake sin stolthet og det land som var vårt». Klarer de det, også når høyresida starter sine angrep, vil det kunne gagne oss alle.
Thatcher sa også at hennes største politiske måloppnåelse var markedsorienteringen i det engelske arbeiderpartiet. Nyliberalismens største seier er en tilnærmet total utslettelse av andre samfunnsanalyser. Det er imponerende hvor sterkt deres idépolitiske hegemoni er, og tilsvarende trist hvor alene individene i dag oppfatter seg.
Det er derfor viktigere enn man kanskje tror å åpne rommet for fortellinger som tar utgangspunkt i det komplekse mennesket, som lever sine liv i et samfunn, der fellesskap og politikk kan utgjøre stor forskjell. Vi bør alle bli bedre til å sosionomisere.
…
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 12.12.2023
