Altingets fremstilling av rettsaken der Oslo kommune tapte mot Norlandia og Stendi om muligheten til å reservere sykehjemsdrift for ideelle aktører, er høyst problematisk.
Altingets fremstilling av rettsaken der Oslo kommune tapte mot Norlandia og Stendi om muligheten til å reservere sykehjemsdrift for ideelle aktører, er høyst problematisk. Det er også oppfølgingssaken om konsekvensene som dommen har fått for avlysningen av kontrakter til ideelle aktører innen rusfeltet.
Det er tydelig i dommen at Oslo kommunes ansvarlige etat, Sykehjemsetaten, i liten grad har argumentert for hvorfor det er hensiktsmessig å reservere kontrakter for ideelle. Etaten argumenterer heller for konkurranse. Dermed blir begrunnelsene for reservasjon svake og Oslo kommune taper saken.
Denne dommen gjelder imidlertid kun for denne anskaffelsen. Det vil være mulig å reservere drift av offentlig finansierte velferdstjenester til ideelle aktører også etter denne dommen, men det må begrunnes bedre enn Oslo kommune gjorde i dette tilfellet.
Ingenting av dette kommer frem i Alltingets dekning. Kanskje skyldes det at premissene for dekningen synes å være hentet fra de kommersielle aktørene og deres advokater?
Dekningen fra Altinget starter også med formuleringer som at det Ap-ledede byrådet jobbet for «å presse ut kommersielle selskap som drev sykehjem». I Norge står et politisk valgt byråd (eller kommunestyre) fritt til selv å velge hvilke aktører som skal drifte kommunens offentlig finansierte sykehjem.
Høyre gikk i fjor til valg på å konkurranseutsette sykehjem i åpne anbud, det vil si at de ønsker kommersielle aktører velkommen. Det rødgrønne byrådet ønsket derimot ikke kommersielle aktører, og prioriterte derfor ideell og offentlig drift. I Altingets artikkel danner Høyres standpunkt premisset, mens det Ap-ledede byrådets standpunkt, som for øvrig likner regjeringens standpunkt i liknende saker, omtales omtrent som en politisk vendetta.
Det andre problemet er altså tolkningen av selve dommen som fremkommer i Altingets dekning. Dommen gjelder kun den anskaffelsen som Oslo reserverte i 2020. At Oslo tapte saken betyr ikke at det umulig å reservere kontrakter for ideelle aktører.
Det betyr at Oslo tingrett mente at kommunen ikke argumenterte godt nok sin sak. Når man leser dommen, og ser hvilket grunnlag kommunen er dømt på, er det ikke vanskelig å si seg enig med tingretten i at saken er dårlig argumentert fra kommunens side.
Det er særlig en internrapport fra 2018, utarbeidet av Sykehjemsetaten i Oslo kommune, som tillegges vekt i dommen. I dette dokumentet argumenteres det i svært liten grad for å fremme ideelle aktører spesielt.
Derimot argumenteres det for konkurranse der også kommersielle inngår, såkalt velferdsmiks. Sykehjemsetatens notat er i klart strid med det rødgrønne byrådets politiske plattform som klart uttrykte et ønske om å prioritere ideelle og fase ut kommersielle.
Altinget har en oppfølgingssak om at Helse Sør-Øst med begrunnelse i dommen fra Oslo har trukket tilbake et anbud reservert for ideelle på flere hundre rusbehandlingsplasser. Der er det fagdirektør for helse og velferd i NHO Geneo, Reidar Holst Christensen, som får sette premissene for artikkelen.
At de kommersielle velferdskonsernenes fremste interesseorganisasjoner mener at «hvilken eier og organisasjonsform en privat aktør har, er underordnet» og at de «kunne ikke forstå bakgrunnen for å reservere den for ideelle aktører i utgangspunktet», bør ikke overraske mange. Kommersielle aktører blir utestengt når anskaffelser reserveres for ideelle aktører. Det ønsker de åpenbart ikke.
Det er riktig som representanten fra NHO Geneo sier at i en rettsak som denne «holder det ikke at det er et politisk ønske om å foretrekke en spesiell eierform».
Problemet i denne saken er at det nettopp ikke var det politiske ønske til det rødgrønne byrådet som dommen falt på, men at kommunens eget internnotat undergravde argumentasjonen for dette politiske målet. Man kan naturlig nok ikke argumentere både for likebehandling og særbehandling samtidig.
Dersom man skal reservere anskaffelser for ideelle, må det argumenteres for hvorfor reservasjon er nødvendig. Reservasjon er et tiltak for å fremme ideell sektor spesielt, ikke et tiltak for likebehandling og åpen konkurranse. En reservasjon for ideelle aktører er dermed et brudd med hovedreglene i anskaffelsesregelverket.
Men i kommunens internnotat vektlegges fordelene med åpne konkurranser og kommersielle aktører. Det målet som fremstilles i Sykehjemsetatens interndokument er velferdsmiks, altså en konkurransesituasjon mellom kommersielle, ideelle og offentlige leverandører.
Dette var i strid med byrådets uttalte mål om å prioritere ideelle og fase ut kommersielle leverandører, men blir likevel avgjørende for at kommunen taper saken.
Dommen vurderer blant annet at «Ønsket om en miks av ulike tilbydere er vanskelig å forene med reservasjon av kontrakter for den ene av leverandørgruppene, med det formål å fase ut bruken av en annen. (…) Ønsket om en velferdsmiks synes i alle fall i utgangspunktet å tale mot reservasjon.» s.23.
«Snarere tvert imot synes gjennomgangen å vise at også Sykehjemsetaten selv mener at det best tilpassede tjenestetilbudet for alle brukere ytes ved at alle tre leverandørgrupper er representert.» s. 24.
Dommen bør åpenbart ankes, men ettersom konklusjonen er helt i tråd med det sittende byrådets politikk, er det ikke sikkert de ser seg tjent med det. Uansett er det avgjørende at andre instanser forstår at denne dommen kun gjelder for denne anskaffelsen.
At det er anledning til å reservere kontrakter for ideelle er nå mer avklart gjennom flere dommer i EU-retten enn da denne reservasjonen ble gjennomført i 2020. Det må riktignok argumenteres for nødvendigheten eller forholdsmessigheten av den enkelte reservasjon.
Vilkårene for reservasjon ble også tydeliggjort med oppdateringen i den norske Anskaffelsesforskriften § 30-2a i 2020, der første avsnitt angir at: «Oppdragsgivere kan reservere retten til å delta i konkurranse om helse- og sosialtjenester (som angitt i vedlegg 3) til ideelle organisasjoner dersom reservasjonen bidrar til å oppnå sosiale mål, fellesskapets beste og budsjettmessig effektivitet».
Vilkårene for reservasjon slik de fremstilles i det norske regelverket, fremstår etter min mening som mer restriktive enn det som fremgår av relevante dommer avsagt innen EU som er gjengitt også i denne dommen, men dette er altså gjeldene norsk lovverk.
Sentralt i dommen er uenigheten rundt hvordan vilkåret «budsjettmessig effektivitet» skal forstås. Dette vil trolig bli et sentralt stridspunkt fremover, men det er tydelig fra dommen at Sykehjemsetaten i Oslo i liten grad har argumentert for hvorfor det er hensiktsmessig å reservere kontrakter for ideelle.
Også her fremhever dommeren etatens generelle argumentasjon for konkurranse og deres henvisning til at kommersielle aktører har lavere pris på tjenesten, fremfor en økonomisk og samfunnsmessig helhetlig tilnærming til ideelle aktører. Dermed blir begrunnelsene for reservasjon svake og Oslo kommune taper saken.
Det bør være enkelt å gi en bedre argumentasjon for reserverte kontrakter for ideelle enn den som fremlegges i den fatale internrapporten fra Oslo kommune. Spørsmålet er hvor det finnes vilje (eller evne?) til å faktisk prioritere de ideelle aktørene på velferdsområdet.
Om viljen finnes, må man også ta høyde for den åpenbare interessekampen de kommersielle velferdskonsernene fører mot både offentlige myndigheter og ideelle aktører for å sikre sine markeder. I den kampen er nå rettsaker blitt et sentralt virkemiddel.
…
Kronikk av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Altinget 19.1.2024
