Skal man forstå nyliberalismen i Norge, bør man studere barnehagepolitikken.
Tipset om hvor viktig barnehagesektoren er for å forstå nyliberalismen kommer, også fra helt andre enn meg. Les hva Ove Vanebo, tidligere FpU-formann, statssekretær for Frp og nåværende Civita-styremedlem, skrev da han beklaget at Solberg-regjeringen hadde «mislyktes mest med å gjennomføre politikk for å befeste makten gjennom grunnleggende samfunnsendringer»:
«Hva kunne så ha blitt gjort annerledes? Det ville naturligvis krevd en lengre utredning, men et godt eksempel er hvordan bruken av private barnehager har gitt et omfattende og godt tilbud. En reduksjon av tilbudet ville skape ramaskrik. Det holder å vise til at finansminister Kristin Halvorsen (SV) måtte trekke tilbake sitt radikale forslag om å stramme inn på kommersielle barnehagers mulighet til å ta ut profitt fordi foreldre protesterte og fryktet det ville medføre nedleggelse av en rekke slike.» (Morgenbladet 24.9.21)
Nå gjaller ramaskriket igjen. Etter en kampanje fra eierinteressene er det sendt inn rekordmange høringssvar til regjeringens forslag om å endre barnehageloven. For det Vanebo ikke berører i sin ellers befriende ærlige tekst med uforbeholden hyllest av Thatcher og Machiavelli, er hvordan forsøk på å stramme inn barnehageeiernes profitt får foreldre (og delvis ansatte) til å rette sin vrede mot politikken og dermed demokratiet – og ikke mot eierne som har flyttet milliarder fra skattefinansierte barnehager til egne bankkontoer.
Dette er den nyliberale seieren: Med eiernes argumenter går foreldrene til forsvar for markedssystemet i den tro at de forsvarer sine kortsiktige kundeinteresser mot politisk overstyring, selv om denne søker å ivareta langsiktige borger- og skattebetalerinteresser. Men motsetningen er uansett falsk. Selv som kunder har foreldrene lite å tjene på at barnehagekronene går til eierne fremfor til barnehagedrifta. For å si det med et Thatcher-sitat som Vanebo serverer: «Økonomi er metoden; målet er å forandre hjertet og sjelen.»
I introduksjonen av boka «Kritik av underdog-metafysikken» fremlegger svenske Johan Søderberg en nyliberalismeanalyse som gjenspeiler Vanebos tekst. Søderberg fremhever hvordan det nyliberale tankekollektivet, med tankesmien Mont Pellerin Society og dermed den norske avleggeren Civita, har prioritert en praksisorientert heller enn en ideologisk koherent strategi. Derfor kan Vanebo, i en og samme tekst, både uttrykke bekymring for økende offentlige utgifter og feire at de kommersielle barnehageeiernes får beholde sin profitt selv om den hentes rett fra offentlige midler. Ideologiske nyliberalister har få problemer med store offentlige utgifter så lenge det bidrar til å til å øke privat kapital. Ta fra de mange, gi til de få.
Søderberg skriver at «det nyliberale systemskiftet skisserte et forsvar for privateiendom som skulle utkjempes på ett slagfelt av gruppedynamiske prosesser, kollektive identifikasjoner og omstøpning av solidaritetsbånd. (…) Privateiendommen skal sikres gjennom nedmontering av kollektive identiteter og normsystem som forutsetter og muliggjør felles, demokratisk deliberativt beslutningsfattende. Målsettingen er å avvikle et besluttende demos, myndig til å underlegge seg de lover og normer som det selv har vært delaktig i å innstifte.»
Målet med nyliberale reformer er altså å undergrave det demokratiske fellesskap for å verne privat eiendom, middelet er å endre folks interessefellesskap. Da blir det tydelig hvorfor dagens barnehagesektor er en nyliberal storseier. Her er solidaritetsbåndene endret gjennom markedsretting og langvarig ideologisk påvirkningsarbeid til kapitaleiernes store fordel. Det er skapt et bilde av et interessefellesskap rundt private barnehager der barn, foreldre, ansatte og eiere i enkeltstående og storkapitalkjeder stilles sammen mot demokratisk styring fra stat og kommune. Det er ikke uten grunn at høyresiden hyller barnehageforliket – også som en modell for andre velferdssektorer som eldreomsorg.
Utfordringen for den rødgrønne storfamilien er ikke bare den konkrete politikken. Også vi må skape og styrke interessefellesskap og solidaritetsbånd som støtter opp om våre samfunnsidealer. Barnehagepolitikken er av de mest aktuelle slagmarkene i den større samfunnskampen mellom demokrati og kapitalmakt.
…
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 27.2.2024, med tittelen «Kampen for profitt»
