Debatt: Brutalt arbeidsliv?

Av Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten
En forkortet versjon av dette innlegget stod
på trykk i Aftenposten 11.05.2010

Civita-filosofen Lars Fr. H. Svendsen prøver på
kronikkplass i Aftenposten 30. april å ta
livet av uttrykket ”brutalisert arbeidsliv”. Det er
ikke første gang NHO-finansierte tiltak prøver det.
Det lykkes neppe denne gangen heller, først og fremst fordi
for mange arbeidstakere opplever brutaliseringen på kroppen.
Da blir det vanskelig å teoretisere det bort.


I Civita-notatet
som ligger til grunn for kronikken, er
undertegnede gjort til et hovedangrepsmål, i og med at jeg
har vært med og etablert og utbredd
”brutalisering” som uttrykk. Ikke minst bidro For
velferdsstaten sterkt til det gjennom Velferdskonferansen 2002, der
en rekke norske og internasjonale forskere viste hvordan
brutaliseringen i arbeidslivet reelt kommer til uttrykk. Videre har
jeg gitt brutaliseringen omfattende omtale i min bok,
Velferdsstatens
vekst – og fall?
”.

NHO liker forståelig nok ikke fokuseringen på et
brutalt arbeidsliv. Derfor bestilte de i 2002 en
rapport fra SINTEF
, der det ene av to spørsmål
lød: Foregår det en brutalisering av arbeidslivet i
Norge? NHO fikk det svaret de ønsket, og betalte for: Nei,
det foregår ingen brutalisering. SINTEF-rapporten ble senere
utsatt for uvanlig sterk kritikk fra det meste av det som finnes av
arbeidslivsforskere her i landet. Deretter la NHO og SINTEF
rapporten bort. 

Under sist vinters sykelønnsdebatt var det på nytt
forsøk på å ”ta livet av
brutaliseringsmyten”. Særlig gjaldt det deltakere som
gikk inn i debatten med et sterkt forsvar for myten om at
sykefraværet skyldes dårlig arbeidsmoral. Civita-leder
Kristin Clemet var en sterk talsperson for denne myten. Ettersom
brutaliseringsbegrepet heller ikke da lot seg avlive, gjør
Clemets NHO-støttede tenketank nå et nytt
forsøk. 

Svendsens notat bidrar imidlertid ikke med ny tyngde til
debatten. Han er svært selektiv i sitt utvalg av statistikk
for å dokumentere sin påstand. Han trekker slutninger
som det ikke er grunnlag for i den samme statistikken. Han
uttrykker kritisk distanse til enkelte typer aktuell litteratur,
som taler mot hans påstander, mens han fullstendig ukritisk
benytter statistikk som han mener støtter hans (og
Civitas’) forutsigbare konklusjon. 

La meg ta noen av innvendingene:

Ingen generell brutalisering. Svendsen mener at
begrepet ”arbeidslivets brutalisering” i bestemt form
entall impliserer en påstand om at ”dette er noe som
vedrører arbeidslivet som helhet”. Dette finnes det
ikke noe grunnlag for å hevde, mener han. Hvis det bare er
det han er ute etter, så slår han inn åpne
dører. Det foregår ingen generell
brutalisering, og jeg vet ikke om noen som mener det, heller. Det
som foregår er en sterk polarisering i arbeidslivet.
Noen vinner, andre taper. Det er forskjellene som øker, her
som på så mange andre områder i samfunnet under
markedsliberalismen. 

Underkjenner forbeholdene. Svendsen baserer seg
i all hovedsak på statistikk om arbeidstakeres subjektive
egenrapportering, blant annet fra Statens
Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI). Han viser til statistikken,
men ikke til STAMIs forbehold. Slike undersøkelser viser
nemlig alltid høy grad av tilfredshet. Forskningssjef Stein
Knardahl forklarer: ”Faktisk er det slik at uansett hvor i
verden man stiller dette spørsmålet, enten det er i
i-land eller u-land, vil mellom 70 og 85 prosent svare at de trives
på jobben (…) Folk (…) overbeviser seg selv om at de
trives nesten uavhengig av forutsetningene på arbeidsplassen.
Men idet man sier at man mistrives, kjenner man seg mislykket, og
det blir vanskelig å fortsette i jobben”. (Dagens
Næringsliv, 7.11.2005.) At Svendsen i tillegg slutter fra
denne usikre tilfredshetsmålingen til hvorvidt det
foregår brutalisering i arbeidslivet, er i seg selv en
tvilsom kopling.

Utstøting ikke relevant?
Utstøting av arbeidskraft er en av de sterkeste
indikasjonene på brutalisering i vårt arbeidsliv. Dette
har imidlertid ingen tyngde i Svendsens analyse. At andelen
uføretrygdede har økt fra omkring 6 prosent til
omkring 11 prosent fra 1980 til i dag, taler sitt klare
språk. Legger vi til dem som er på attføring,
rehabilitering eller lignende ordninger, nærmer det seg 15
prosent. Kan det være myten om den dårlige
arbeidsmoralen som blokkerer Civitas innsikt på dette
punktet?

Ukjent med styringsreformer i det offentlige?
Svendsen avviser at økt konkurransepress bidrar til
brutalisering i arbeidslivet, fordi utstøtingen ikke er
størst i de konkurranseutsatte sektorene. Konkurranse
begrenser seg imidlertid ikke til konkurranseutsatt sektor. Her
avslører Svendsen åpenbar mangel på innsikt i
hva som har skjedd i norsk arbeidsliv de siste tiårene. En av
de mest sentrale endringene er nettopp introduksjonen av ulike
former for konkurranse i sektorer som tidligere var skjermet mot
dette, ikke minst offentlig sektor.

Gjennom anbud og konkurranseutsetting, men også gjennom
markedsrettede organisasjons- og ledelsesmodeller (New Public
Management – NPM) og gjennom økt individuell
lønnsdannelse, innføres stadig nye former for
konkurranse. Det er godt dokumentert at dette fører til
utrygghet, økt arbeidsintensitet, dårligere
arbeidsforhold og manglende følelse av mestring. Når
nye anbudsrunder fører til at renholdere får
større areal å gjøre rent på kortere tid,
når værelsesbetjenter får nesten doblet antall
rom å ordne pr dag, eller når sjåfører
pålegges delt skift med 2-3 timer ubetalt opphold på
stasjoneringssted midt på dagen, så framstår ikke
akkurat brutaliseringen som myte. I tillegg fører NPM, i
følge professor William Brochs-Haukedal ved Norges
Handelshøyskole, ”til de alvorligste frustrasjoner
blant de ansatte. Det er etter hans mening et upersonlig og
autoritært system av budsjetter, rutiner og mål, som
tar fra de ansatte motivasjon og arbeidsglede.” (Ukeavisen
Ledelse, 28.8.09.)

Dokumentert internasjonal trend.
Brutaliseringen i arbeidslivet er ikke noe særnorsk fenomen,
men en effekt av de endringer av maktforhold og avreguleringer av
økonomien som utgjør en vesentlig del av det
markedsliberalistiske arbeidslivet. Den framstående
australske abeidslivsforskeren, professor Michael Quinlan, som
sammen med professor Philip Bohle har gjennomgått 106
grundige arbeidslivsstudier fra alle deler av verden, oppsummerer
det slik: ”Vi opplever en trend i retning av arbeidsplasser
som alvorlig svekker de ansattes helse, sikkerhet og trivsel.
(…) Arbeidsmiljøforskningen gir oss solid
dokumentasjon for de skadelige effektene av nyliberal ideologi og
de ordninger den fremmer for arbeidslivet.” (Sitert i A.
Wahl, Velferdsstatens vekst – og fall? Oslo: 2009, s.
176.)

Svendsens bråkjekke påstander om andres
kunnskapsløshet og uredelighet bærer mest preg av det
velkjente fenomenet: Svak argumentasjon – hev stemmen. Han
vil tjene på å jekke seg ned et par hakk.

—-

Lars Fr. H. Svendsen svarte på dette innlegget i
Aftenposten 25.05.2010 undertittelen «Ubegrunnet om brutalisering
(ikke publisert på nett)

Les Asbjørn Wahls svarinnlegg Ubegrunnet om
brutalisering
.

Les mer om brutalisering av arbeidslivet på For
velferdsstatens temasider om
arbeidsliv
. Her finner du tidligere artikler om brutalisering,
sykefravær, sosial dumping med mer. Her finnes blant
annet «Arbeidslivets
brutalisering under markedsliberalismen
«, en artikkel av
Asbjørn Wahl publisert i boka Utbrent i 2002. Se også
omtalen og uttdragene fra Asbjørn Wahl sin bok
Velferdsstatens
vekst – og fall?
” (2009).

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.