NHO-foreningen Norsk Teknologi klagde i januar 2008 hele
ordningen med allmenngjøring inn for
overvåkingsorganet ESA i håp om å få
støtte for sitt syn om at den norske
allmenngjøringsordningen er i strid med EØS-retten.
Den klagen ble avvist av ESA i juli 2009. Sammen med Norsk industri
gikk NHO i februar 2009 til sak mot at verkstedsoverenskomsten
innen skips- og verkstedsindustrien skulle allmenngjøres.
NHO tapte i Oslo tingrett i januar 2010, men reiste ankesak for
Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten sendte i oktober 2010 saka
videre til EFTA-domstolen for å få avklart forholdet
til EØS-retten.
EFTA-domstolen ga 22.1.2012 NHO delvis medhold i denne
konflikten med Fellesforbundet. Det er fare for at Borgarting
lagmannsrett nå vil legge vurderingen til EFTA-domstolen til
grunn. Med dette har vi fått vårt første
eksempel i Norge på hvordan dommer i EU-domstolen kan
slå inn i norsk arbeidsrett. EFTA-dommen viser flere steder
til den såkalte Laval-dommen fra Sverige i 2007 og bruker den
som argument for å sette til side et norsk
allmenngjøringsvedtak.
Da er det interessant at i Europautredningen, som nylig
ble lagt fram, peker et enstemmig utvalg på klare svakheter i
allmenngjøringsordningen. Utredningen trekker fram at det
som allmenngjøres, er ”minstelønnssatser som
ligger langt under det som er vanlig godtgjøring for norske
arbeidstakere”.
Utredningen trekker altså fram at en fra norsk side
allerede har ”begrenset sin egen handlefrihet” til
å sikre lønnsmessig likebehandling av
arbeidsinnvandrere.
Et flertall i utvalget, alle unntatt ett medlem, viser til at
Brochmann-utvalget i sin utredning av de norske
velferdsordningene, ”advarer mot etablering av et
lavlønnsmarked og anbefaler å vurdere om det er behov
for å utvikle et mer treffsikkert og effektivt norsk regime
for fastsetting av minstelønninger som kan hindre
økende press på velferdsordningene i det åpne
europeiske arbeidsmarkedet.”
Utvalget bak Europautredningen viser til at
allmenngjøring praktiseres i mange EU-land og framholder
enstemmig at allmenngjøring er noe ”Norge fritt
kan gjøre uten skranker i EU-retten” – med
unntak for utstasjonerte arbeidstakere, som nettopp ikke kan regne
med lønn på linje med norske arbeidskamerater. Det er
slik EU-domstolen nå tolker utstasjoneringsdirektivet.
EFTA-domstolen har dermed åpna et nytt følsomt
konfliktområde mellom norsk fagbevegelse og den
EØS-retten som EFTA-domstolen er satt til å
håndheve. Det fins ingen juridisk ankeinstans over
EFTA-domstolen. Men politisk er spillet mer åpent enn noen
gang. EU er i ei krise ingen ser utgangen på, og
EØS-avtalen står for første gang etter 1992 til
omfattende og forhåpentligvis grunnleggende debatt her i
Norge.