Privatiseringsideologi og velferdslobbyisme må møtes med kunnskap, organisering og satsing på fellesskapet.
Uansett hvor du setter din fot på kloden så ønsker alle mennesker seg en vel ferd gjennom livet. For å sikre at velferden når alle, har de nordiske landene valgt å finansiere grunnleggende behov i fellesskap, gjennom skatt. Kun slik kan vi sikre et sosialt sikkerhetsnett for alle gjennom folketrygden. Velferdstjenester som barnehager, skoler, barnevern, helse- og omsorgstjenester og sykehus, finansieres i all hovedsak av felleskapet. De driftes også i hovedsak av det offentlige, med folkevalgt kontroll. Ingenting av dette er selvsagt. Dette er resultat av politiske valg og derfor må det alltid kjempes for.
I Norge lover Høyre og Frp mer privatisering av velferdstjenestene om de får makt i kommunene og på Stortinget. I flere europeiske land og i USA er privatiseringen av velferden så omfattende at fellesskapet ikke stiller opp for alle når de trenger det. Den formen for privatisering som nå foregår i hele Europa, også i Norden, truer prinsippet om offentlig finansiering og universell tilgang til velferden. Forretningsstrategiene som brer om seg i de internasjonale velferdssektorene er ikke forenlige med en offentlig finansiert og behovsstyrt velferd. De siste tiårene har nemlig finansverdenen toget inn i velferden. I dag er eierne til kommersielle velferdsselskap stadig oftere rene finansielle aktører med profitt som eneste mål. De ideelle aktørene og de lokalbaserte små bedriftene som i noen tilfeller dominerte i velferdsprivatiseringens innledende fase, er på vikende front.
Bendelormøkonomi er et uttrykk for at det nå er et stort misforhold mellom profittjag og offentlig finansiering. Uttrykket brukes om at velferdsselskapene spiser av penger som skulle gått til velferd. Jo større bevilgninger, jo mer spiser bendelormen. Bevilger det offentlige mer av fellesskapets penger til velferd, forsvinner betydelige deler rett i bendelormen. I privatiserte tjenester er det derfor ikke lenger sikkert at økte offentlige bevilgninger vil gi mer penger til drift, bedre tjenester og økt kvalitet. Misforholdet mellom profittjag og offentlig finansiering og kontroll er nå så stort i flere land, at økte offentlige bevilgninger til velferden kan være nytteløse. Bendelormen må fjernes, ikke mates, er derfor kravet. Velferden må avkommersialiseres.
I offentlig driftede velferdstjenester eller velferdstjenester drevet av ideelle organisasjoner uten mål om fortjeneste, er det ikke eiere som tar ut profitt. Kommersielle selskaper, derimot, har alltid mål om profitt. Mange av de kommersielle velferdsselskapene drifter ulike tjenester i flere land, i internasjonale markeder. Forretningsmodellene er også internasjonale og brukes i alle land, men kilden til profitten er ulik. I land med lav offentlig finansiering, kommer en større del av profitten fra egenbetaling enten direkte eller via forsikringsselskap. Det er uansett alltid befolkningene som betaler for tjenestene og profitten, enten gjennom skatt, egenbetaling eller i en kombinasjon av disse. Folks behov for velferdstjenester forsvinner aldri, men tilgangen til dem kan likevel tas bort med stor sosial ulikhet som konsekvens.
De kommersielle velferdsselskapene med finansielle eiere opererer i velferden på akkurat samme måte som finansselskaper i næringslivet ellers. Markedshensyn kommer først. I de landene som har drevet denne utviklingen lengst, er problemene tydeligst. Men akkurat samme eierskap er også til stede i Norge i de sektorene der politikerne har gitt de tilgang. Deres markedsandeler øker også hos oss. Det er politikerne som bestemmer hvor omfattende privatiseringen i velferden skal bli. Når høyresiden går til valg på å privatisere velferdstjenester, er det en invitasjon til de internasjonale aktørene, både norske og utenlandske, om at nye markeder skal åpnes i Norge.
Uansett hvordan myndighetene har valgt å privatisere velferd, så fører privatiseringen til press på lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår. Kommersiell drift, uansett innramming, er i land etter land og studie etter studie, forbundet med svekkede vilkår for de ansatte. Det skyldes at de kommersielle selskapene for å tjene penger kutter i det som koster mest, og i arbeidsintensive tjenester er det personalkostnader. Eneste alternativ er overfinansiering og mer penger rett i bendelormen.
Sammenhengen mellom press på arbeidsvilkår og svekket kvalitet er også entydig. Nok folk på jobb med rett kompetanse gir bedre kvalitet enn lite folk på jobb og lav kompetanse. Skikkelige lønns- og arbeidsvilkår gir bedre forutsetninger for god rekruttering enn dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Faste ansettelser gir bedre stabilitet og kvalitet i tjenestene enn løse ansettelsesforhold og midlertidig arbeid. Det siste er imidlertid billigere enn det første og privatisering til kommersielle selskap gir press mot å velge løsningene som gir mest igjen til eiernes fortjeneste.
Norge står ved et veiskille, i møte med den lenge varslede eldrebølgen. Nå er den her. Vi må velge hvordan vi skal løse økte velferdsbehov. Norge har fortsatt gode forutsetninger for å kunne løse velferdens utfordringer i felleskap. Vi har nemlig en solidarisk velferdsmodell å tape!
Det å få sine velferdsbehov dekket er helt nødvendig for å kunne leve gode liv. Derfor er ikke velferdstjenester som andre tjenester. Barnehager, skoler, barnevern, helsetjenester og omsorgstjenester, hører ikke hjemme på børsen eller som kilde til finansspekulasjon. Samfunnet kan velge å finansiere og drive velferden i felleskap, og prioritere den så høyt at den blir god. Alternativet er å la kommersielle aktører drive i et marked, sette kvaliteten og arbeidsvilkårene under press, tilrettelegge for sløsing med felleskapets penger og på sikt sette hele den offentlige finansieringen i fare.
Erfaringene til land som har gått lenger enn oss i å privatisere velferden er svært dårlige og det bør være en effektiv vaksine mot å gjenta andres feil. Våre egne erfaringer viser akkurat det samme. Det er bare omfanget som har vært ulikt. På tross av dette lover høyresiden privatisering om de vinner valgene i 2023 og 2025. Dersom høyresidens kombinasjon av lavere skatter og privatisert velferd vinner fram kan det bli det endelige steget ut av den nordiske modellen. Da er vi over i et markedsliberalistisk ulikhetssamfunn, der folks velferd avgjøres av egen betalingsevne og ikke felleskapets spleiselag.
Kun med kunnskap kan kampen mot den kommersielle velferdslobbyen og deres venner i partipolitikken vinnes! Kunnskap om privatiseringens konsekvenser må spres og gjøres kjent blant folk. I møte med de konkrete erfaringene vil utsagn om «alle gode krefter», «velferdsmiks», «proffentlig» og «mangfold og valgfrihet», bli avslørt som teoretiske, ideologiske og tomme slagord.
…
Teksten er hentet fra For velferdsstatens rapport «Den internasjonale velferdsprofitten og bendelormøkonomien», og ble publisert i Agenda Magasin 7.6.23.
